Den gangen jeg skulle fiske ørret i Patagonia

Dette er historien om den gangen jeg skulle fiske ørret i Patagonia. Det skulle vise seg lettere sagt enn gjort.

Ørretmannen

I skrivende stund har jeg vært 6 netter i Bariloche, nord i Patagonia, begynner på min sjuende straks. Første dagen min her slappet jeg bare av, og rekognoserte litt. Mens dagen etter, lørdag 20. november for å være nøyaktig, spurte jeg hostel driveren her jeg bor om de har kontakter. Hostellet heter «Freedom Hostel». (Man skal lete lenge etter et mer hippie navn!)

Ja, svarte han. Han ringte fyren. Og ørretmannen skulle komme til hotellet å møte meg om mer eller mindre enn time. I Argentina betyr det som oftest tidligst om en time. Så jeg ventet. I en time. I to timer.. Tre timer... Fire.... Fem..... Men han dukket ikke opp. Så jeg spurte hostelkaren igjen, om hvor han blir av. Så hostelmannen ringer straks ørretmannen.

Ørretmannen sier at han allerede har vært her. Men vi avtaler via hostelmannen at vi skal på fisketur på onsdag. For de andre dagene er han opptatt. I tillegg skal han komme på hostellet samme kveld for å avtale detaljer med meg. Men han dukker ikke opp..

Han dukker ikke opp på søndag heller. Alle disse dagene har det regnet og vært kaldt i Bariloche. Så jeg begynner å vurdere å pakke snippsekken og dra min kos. Men på søndagen sier Daniel, som jobber på hostellet, at han har snakket med en kamerat og han og kameraten skal ta meg med på ørretfiske! Straks stiger humøret. Vi skal spise halvmåner (frokostkake) og drikke te i soloppgangen før vi begynner å fiske.

Daniel snakker tilnærmet null engelsk. Så vi kommuniserer ved hjelp av den lille spansken jeg kan og kroppspråk. Jeg er ikke sikker på om kameraten hans skal ha betalt for turen eller ikke. Men avtalen er å være klar klokken seks mandag morgen.

Klar som et egg

Det er fortsatt mørkt i det jeg står opp. Kvart over fem på morgenen. Tidlig vil du kanskje si. Men for en fiskermann er det ikke helt uvanlig (om ikke akkurat vanlig). Så klokken seks er jeg klar. Jeg har med en bitteliten sekk og varme klær. Er ganske kaldt om morgenen. Carlitos heter Daniels fiskevenn. Han kommer med en bil par minutter over seks. Jeg setter den i bagasjerommet på bilen vi bruker. Jeg legger ikke merke til noen stang i bagasjerommet, men tenker ikke noe særlig over det.

Så kjører vi da. Mens vi kjører begynner solen å stige. Og vi kjører gjennom nydelig natur. På himmelen flyr Andeskonderer på utkikk etter ådsel. Mellom tuene springer kaniner eller harer, vanskelig å si på avstand. På åstoppene er det en slags dådyr (som jeg igjen først tror er lamaer).

Landskapet er som tatt ut av en Don Rosa historie. Er lett å forstå hvordan Latin Amerika har inspirert den mesterlige Disney tegneren så. Så kommer vi dit vi skal fiske. Jeg tror hvertfall at «vi» skal fiske. Anfiteatro heter det. Eller Amfiteateret på norsk. Det er en mektig dal. Som bildet viser.

Anfiteatro

Vi begynner å gå nedover. Mine to fiskekamerater har ikke fiskestang. Så jeg tenker at da er det sikkert en hytte ved elvebredden der han har utstyret sitt i. Så spør Daniel: «Tenes caña?», som betyr: har du stang? Nei, svarer jeg. Det har ikke de heller. Språkbarrieren slår til igjen. Ingen har stang. De trodde jeg hadde utstyr. Og jeg trodde de hadde utstyr. Og siden jeg hadde en bitteliten sekk trodde Daniel at jeg hadde tidenes minste sammenleggbare stang.

Så vi snur. Og drar for å spise frokost ved Rio Limay. Som er elven som renner gjennom Anfiteatro. Er kjekt det. Men ville vært bittelitt kjekkere med stang.

Etter frokosten finner vi et supermercado. Der handler Daniel inn til lunsj. Så kjører vi innover en dårlig grusvei. Oppover en dal der en mindre elv renner. Plassen vi stopper er nydelig. Jeg lar bildene snakke for seg selv. Er der vi spiser lunsjen.

Carlitos og Daniel. Amfiteateret i bakgrunnen.

Et fiske helt utenom det vanlige

Dagen etter skal vi prøve igjen. Jeg legger meg ekstremt tidlig. Tar på å stå opp før fuglene. Og jeg står opp like tidlig, for jeg regner med vi skal av gårde på samme tid som sist. Men jeg blir sittendes å vente uten at det dukker opp noen verken Carlitos eller Daniel. Så når Daniel endelig kommer klokken ni. Så sier han at fiskingen er utsatt til klokken tolv på natten. I dag skal vi i stedet grille.

Carlitos eier kiosken rett ved siden av her. Og bak kiosken er det en fin liten bakgård med hage. Der griller Daniel deilig side av okse og av kalv, i tillegg til de nydelige argentinske pølsene, chorizos. Jeg treffer hele familien til Carlitos. Moren, faren, kona, de to små sønnene hans og hans søster. Det blir en svært koselig dag. Med rødvin og deilig argentinsk grillmat. I tillegg får jeg øvd masse på spansken min.

Parrilla (Argentinsk grilling). Daniel og Carlitos far.

På kvelden tar jeg en siesta. Så jeg er klar for kveldens strabaser. I tillegg har vinen gjort meg både lystig og trøtt. Så er absolutt behov for en siesta.

Daniel vekker meg kvart over elleve. Og kvart på tolv på natten er vi avgårde. Carlitos har trukket seg fra turen. I stedet er det en kar som heter Martin, som er eieren av bilen vi brukte dagen før, og en som har et navn som er umulig å huske som blir med. I tillegg til min amerikanske romkamerat John fra California.

Vi kjører i nærmere en og halv time til plasse vi skal fiske. Det er nesten skyfritt, og månen lyser sterkt, mye sterkere enn jeg noengang har opplevd hjemme i mitt Norge. Og stjernehimmelen er nydelig. En veldig fin natt. Nesten vindstille. Det er noe eget å se, høre og oppleve naturen om natten.

Men... Det er alltid et men. Disse karene har heller ikke med fiskestang. I stedet har de med kastebokser! Det er noe jeg har hørt pappa fortelle om til meg. Noe de brukte i gode gamle dager. Vel, det kan jo bli spennende, å få innblikk i hva min far brukte for å fange ørret i sin barndom.

Som agn har de laget en egen deig. Som viser seg å være svært effektiv. Etter bare ti sekunder er den første ørreten strandet. En regnbueørret i god kondisjon. Vi fortsetter med blikkboksfisket. For deg som ikke vet hva det er. Så er det altså snøre, surret rundt en klassisk blikkboks, med krok i enden så klart. Så kaster man ut krok med agn og lar det stå til det biter.

Etter ca halvtime så har jeg fast fisk! Først har den nappet par ganger. Men nå sitter den. Jeg haler den inn mens den ivrig prøver å dra ut snøre. Fpr den på land. En god og feit regnbueørret på 6-7 hekto. Min aller første regnbueørret. Min første ørret i Argentina. Min første fisk i Argentina!

Vi har alle lykter. Etter en times fisking hører vi en bil kjøre forbi. Da sier Martin at vi må slå av lyktene. Og vi gjør så. Etter at bilen har kjørt forbi, så må jeg spørre: «Dette er ikke lovlig er det vel?»

«Nei selvfølgelig ikke.» Får jeg til svar.

Vel vel, da er altså Carl-Gøran, som aldri i sitt liv har tjuvfisket, på tjuvfiske i Patagonia i Argentina!

Skjønte dermed plutselig hvorfor det var så om å gjøre å fiske om natten. Vi fisker helt til klokken halv fem på morgenen. Det vil si, etter at jeg fikk fisken min, så fisker jeg ikke så mye. Er ikke helt kasteboksfiske etter regnbueørret jeg hadde sett for meg. Men bevares. Er en nydelig natt og er vel de færreste som kan si de har vært og tjuvfisket i Argentina!

I nattens mulm og mørke

Første etter ti sekunder

John ble etterhvert ekspert på feilkast

Min første regnbueørret

Etterord

Mine nye venner har tilbudt meg å bli med på fluefiske. Men etter to turer der jeg ikke har fått låne stang, så har jeg nå i stedet kjøpt mitt livs dyreste fisketur. Så er veldig spent. Turen er på søndag med en guide som visstnok har 20 års erfaring. Og i morra tidlig skal jeg prøve meg på rafting!

C-G