Vamos River Plate!!!

Ganske trøtt nå. Men tenkte å skrive litt om min tur til stadion før jeg legger meg. Mulig Jeg skriver mer i dette innlegget etterhvert.
Skal til Uruguay i morra tidlig, det blir spennende! Til Uruguays eldste by: Colonia.

Litt skeptisk av å stå blant så mange skrikende argentinere (Nico er bak meg).

Endelig, etter tre mislykkede forsøk på å dra til stadion, så skal vi endelig dra. På det fjerde skal det altså skje!

Kampen begynner mandag kl 17. Først spiser jeg og Nico lunsj på lunsjplassen på hjørnet her. Er en slags miniatyrversjon av Mac Donalds, som heter Mac Nor. Er slettes ikke verst gatekjøkken mat der.

Etter å ha møtt opp med Nicolas sine venner, så skal vi altså ta bussen bort til stadion. Det er den fulleste bussen jeg noengang har vært i. Glem det jeg tidligere har nevnt om full buss, jeg visste tydeligvis ikke hva jeg pratet om. Så full er den, at den får Ozzy Osbourne til å framstå som edru i forhold. Nesten alle har på seg River Plate drakt, inkludert meg! Og det er synging, hopping, og banking i takt hele veien til stadion. Det tar ca 15-20 minutter med buss dit, og for meg høres hver sang ulik ut. Dem har tydeligvis nok av supportersanger å velge i. Nicolas forteller senere at de fleste handler om å fornærme Boca Juniors, rivallaget. Nico og dem kan selvfølgelig alle, han er til og med en av dem som starter en av sangene på bussen. Bussturen i seg selv er en opplevelse av kultur og engasjement på sitt mest levende.

Så er det å få tak i billett. Nico må fornye sitt sessongkort, og jeg trenger en billett. Billettene er selvsagt utsolgt. Så da gjelder det å finne en som selger svart, og det finner vi umiddelbart. 80 Pesos skal han ha for billetten, dobbelt så mye som normal pris. Men når jeg først har kommet hit, svettet i kø, stått i full buss, og hva ikke, så skal jeg selvsagt ha den.

I og rundt stadion kryr det av politifolk. De har all mulig slags våpen. Noen rir på flotte hester. Utenfor en bygning står det te stykker, de er lastet med våpen opp til tennene. Skuddbelter rundt livet og skuldrene, skuddsikre vester, skytevåpen av ymse slag, og i hendene har de lange slagvåpen, som får norske politibatonger til å se ut som noe man rører med i maten. Andre politifolk får rundt med hagle. Skulle tro de forberedte seg på krig. 

Vi stiller oss i kø for slippe inn i stadion. Det er litt av en kø. Er skubbing, dytting og pressing fra alle kanter, vi skal gjennom noen "sluser". Omsider innenfor stadion området. Så er det å stå i kø til nye sluser. Denne gangen for å slippe inn i selve stadion (vet jeg har skrevet stadion før, men er ikke helt sikker på hvordan man skal skille på det, denne gangen står vi hvertfall rett utenfor det SVÆRE bygget som er stadion, og skal inn der).

Når jeg kommer fram til billettmannen, så sier han at jeg ikke slipper inn med denne billetten. Nicos venner og Nico prøver å overtale vakten til å slippe meg inn siden jeg er turist og ikke vet bedre. Men han er ikke til å overtale. Viser seg at svartemarkedsfyren har lurt oss, han har solgt meg barnebillett, som opprinnelig kostet 10 pesos.

Vi prøver å komme oss inn på to steder til. Men nei. De er bastante.

I da alt håp ser ut til å være ute, og jeg og Nico slukøret skal til å begynne å forlate området, samtidig som hans venner gir opp å vente på oss, kommer en fyr bort. Han tilbyr seg å selge en billett til meg. Men han vil ha 100 pesos. Men den ser brukt ut. Så jeg spør han om hvordan vi kan vite at den er ekte. Så sier han kom. Og han får gå forbi vaktene sammen med oss. Så når vi er innenfor, gir jeg han 100 pesos. Er jeg først kommet, så skal jeg saktens se kampen. Når jeg spør Nico om hvorfor i alle dager han kunne bare føre oss forbi vaktene, så sier han at fyren antakelig jobber på stadion, og så sitt snitt til å tjene ekstra penger til sin lomme. "Alle i dette landet er korupt", sier Nicolas.

Vi står nesten øverst i stadion, med den gjengen som synger mest. Så har full oversikt og utsikt over hele stadion. Den er svær. Og er så mye folk der. Mer enn jeg klarer eller orker å telle. Vi står så tett som overhodet mulig. Ville aldri vært lov å slippe inn så mye folk på en norsk stadion av samme størrelse. Utenom bortelags tribunen, som er Gimnasia, laget som før kampen lå på siste plass, så er det helt fullt så vidt jeg kan se. Har prøvd å finne ut hvor mange som var og så på, uten å lykkes, men kapasiteten skal være litt over 65.000.

Fansen synger for full hals hele kampen. Uten at det ser ut til å hjelpe. Funes Mori skyter et skudd i stolpen. Den store stjernen på River er Ariel Ortega, en gang den største stjernen på Argentinas landslag, nå er han på en måte for River Plate det Roar Strand er for Rosenborg. 36 år gammel er han blitt. Ellers er det en unggutt ved navn Eric Lamela man burde holde øye med for fremtiden, bare 17 år gammel. En annen 17 åring, som er en av årets toppscorere for River Plate, er Mauel Lanzini, men han er skadet for tiden.

I tillegg til å være trangt så dunster det av marihuana under hele kampen. Og hver tredje supporter røyker konstant, enten marihuana eller sigaretter, begge er like vanlig. For de som kjenner meg, så vet dere at jeg blir fort kvalm av røyklukt. Det blir jeg her og. Så vært vindpust er en lettelse. Og jeg får bare satse på at røyklukten ikke gjør meg høy.

Kampen ender til slutt 0-0. Vi må vente i nesten 30 minutter før vi får forlate stadion. Først må nemlig bortefansen få lov til å komme seg avgårde, slik at det ikke blir sammenstøt. Å forlate stadion er et sant eventyr, om jeg syntes det var pressing i sted, så er det ingenting i forhold til nå. Forestill deg 60.000 mennesker som skal forlate samme sted på en gang.

Skuffede fans forlater River stadion.

Vi må denne gangen gå et stykke til en buss som kan ta oss hjem. På veien passerer vi et sted hvor ene kameraten til Nico ble stoppet av politiet. Han forteller at politiet stjal penger fra han og noen kamerater her. De tok en 20 pesos seddel fra ham, og når han ba om å få den tilbake, ga de en 5 pesos seddel tilbake. Så tok de i tillegg mobiltelefonen hans. Jeg hører på med vantro. Trodde ikke politiet var fullt så korrupt. Kan jo i og for seg se for meg at de er lett å bestikke, men at de robber noen 16 år gamle gutter bare for moroskyld er mer enn spesielt for å si det mildt.
Plutselig føles ikke de politistyrkene som jeg så i sted som noen sikkerhetsgaranti.

Tar sin tid å dra på fotballkamp. Klokken tre forlot vi huset, kl fem var kampen, og halv ti er vi hjemme. Har vært en begivenhetsrik dag. Av alle uviktige ting i verden heter det at fotball er den viktigste, og det har jeg virkelig fått ta og føle på her. Fotball er mer enn fotball for den gjengse argentiner.

La Juanita

Bussen starter fra Buenos Aires bykjerne. Det er ingen ledige sitteplasser på den lange veien mot en av de mange forstedene. Man må til takke med å stå. Den kjører gjennom en by som aldri virker å ta slutt. Ut av vinduet kan man se at gatenumrene er kommet opp til over 16.000. Stadig flere kommer ombord i bussen. Etterhvert forandrer bybildet seg. Det blir slutt på høyhus og klesbutikker. De erstattes med lavhus, bensinstasjoner og verksted av forskjellig slag.

Etter to timer kommer man dit man skal av. Bussen forsvinner. Bilparken har forandret seg, fra det varierte i bykjernen, til en eldre utgave. En meget eldre. Flertallet av bilene her er det ikke lenger mulig å se hvilken farge de en gang hadde, de har nå en støvgrå farge. En av bilene som kjører forbi er det ingen sideruter igjen på. Det er lange hull på siden av bilen, den ene av lyktene fungerer ikke, mens den andre er borte. Støtfangeren til bilen skraper borti den slitte asfalten i det den kjører over en humpe.

På vei innover en av gatene kommer en hestekjerre forbi. Hesten som drar vognen med to passasjerer er ikke det man ville kalt velfødd. Bak vognen gamper en annen hest, hvis tøyler er bundet til vognen, den får hesten forran til å se ut som en Mustang. Hodet dens henger ned mot bakken, som om den er deprimert og har tungt for å holde det oppe. Ribbeinene nærmest stikker ut av dens magre kropp, og ryggbeinet synes tydelig under den brune pelsen.

Det kryr av hunder i gata, hundene er skitne og de virker slitne og redde, men samtidig tigger de. De følger etter folk som spiser på noe, i håp om at noe vil tilfalle dem. Minst to av hundene har stygge sår. Den ene av dem har et langt kutt, som har vokst sammen så såret ser ut som en munn. Den andre hundens sår har hvitt verk som kommer ut av såret, som den slikker nu og da. Hver husstand ser ut til å ha minst én hund.

Alle husene har kun en etasje, og de fleste er i dårlig stand. I de gjørmete gatene er det slengt søppel over alt. I gaterennene renner det grønlig vann, som dunster av kloakk.

Dette er La Juanita, i La Matanza. Et av Buenos Aires fattigste områder.




Slik var altså mitt første møte med La Juanita. Da jeg var der for nå tre uker siden sammen med Lorena, Andreas og Hilde, koordinatoren og to norske frivillige. På onsdag var jeg der igjen, og jobbet litt sammen med Andreas og Johan. Johan er svensk og har jobbet som frivillig i La Juanita i over en måned.

Andreas og Johan i La Juanita.

Mitt andre møte var anderledes enn det første. Litt fordi jeg visste hva som ventet meg. Men også fordi det faktisk var litt anderledes. Denne gangen rant det ikke kloakk i grøftene og jeg så heller ikke like mange gamle biler som sist. Det er altfor mange biler i Buenos Aires, man er svart i nesen om kvelden etter å ha vært ute en hel dag. Man skulle tro absolutt alle hadde bil her. De kjører biler som du ikke i din villeste fantasi ville trodd var mulig å få til å gå noe sted mer. Lorena synes også det er for mye biler, derfor har hun ikke bil selv.

På tilbaketuren etter mitt første besøk der, skjedde det noe smådramatisk. Vi hadde kanskje kjørt i fem eller ti minutter fra der vi gikk på bussen. Og plutselig hører vi et kjempe smell. Noen har kastet en stein gjennom sideruta på bussen. Sideruta til sjåføren. Den gikk i tusen knas, over fanget hans og på bussgulvet. Bussjåføren kjefter litt tilbake på dem som kastet steinen gjennom vinduet, som har kjeftet høylytt på han. De kjefter litt til før de gasser de videre.

Bussjåføren kjører en liten stund til, til han finner et passende sted å kjøre til siden. To av passasjerene har vært og spurt han om det går bra. Og han sier at det går bra. Han børster av seg glassbråtene og dytter med foten unna glass som ligger ved beina hans. Utrolig nok er han ikke skadet i det hele tatt.

Men på ansiktet hans i førerspeilet ser jeg at mannen er på gråten. En ung sjåfør, i midten av tyveårene vil jeg tippe. Lorena forteller oss senere at han mest sannsynlig selv må erstatte vinduet. Man kan bare forestille seg hvor mange timer en argentinsk bussjåfør må jobbe for en ny bussrute. Jeg får klump i halsen på hans vegne.. Dette er ikke Norge.
Visstnok er det noen bussjåfører som er blitt drept på denne måten i det siste i Buenos Aires fattigere strøk.


La Matanza er en av de aller fattigste områdene i Buenos Aires. La Matanza betyr noe så groteskt som "The Slaughter". Grunnen til navnet er at i 1536 var det et stygt oppgjør her, der blant annet 22 barn ble drept. Det bor ca 1,5 millioner mennesker i La Matanza, og 70 % av dem lever under fattigdomsgrensen.

I La Juanita, en del av La Matanza, har noen ildsjeler fra selve plassen startet opp bakeri, barnehage, tekstilfabrikk, dataopplæring og leksehjelp for både unge og gamle.

Bakeriproduktene selger de til folk i området til godt under butikkpris. De har fått opplæring av profesjonelle bedrifter, slik at de kan selge produktene sine til større selskaper til god fortjeneste. Og på den måten kan de selge det til de fattige uten fortjeneste.

For å drive sine foretak trenger de hjelp fra frivillige. Og frivillige er utelukkende utlendinger. De fleste argentinere ser ikke selv nytten i å jobbe som frivillig, og de fleste har antakelig nok å tenke på selv.

La Cooperativa “La Juanita”, som de kaller seg, er en av plassene jeg skal prøve å jobbe på, for å se om jeg liker det. De har alltid bruk for folk. Og på onsdag prøvde jeg å jobbe der for første gang.

Andreas preparerer småkaker.

Men siden spansken min fortsatt er så godt som ikke eksisterende, er det ikke så mye dem kan sette meg til å gjøre. Andreas, som er ganske god i spansk, fikk hjulpet en skikkelig gladgutt med matteleksene sine. Mens jeg, som kan snakke omtrent like mye som en ettåring, fikk jobbene man ville gitt til en person med intelligens langt under Forrest Gump sitt nivå.

En av jobbene jeg gjorde var å sette kaker i plastposer. Mens bakeridamen fortalte meg masse om kakene som jeg selfølgelig ikke skjønte noe av, bare nikket og smilte. Senere så bærte jeg kasser. Og min siste jobb for dagen var å fylle kontaktinformasjon fra diverse visittkort, som "La Juanita" har fått opp igjennom, inn på Excel.

Klar for fotball med argentinere.

Men det var en interessant dag! Og spansken min begynner sagte men sikkert å bli til. Har absolutt lyst til å prøve det igjen. Vi ble godt mottatt. På kvelden spilte vi fotball med våre nye venner fra La Juanita.

Trafikkaos og "kolektivering"

Tenkte jeg skulle skrive litt om trafikken her i min nye by, mens jeg har konsumert noen empanadas og hører bilene tute og bråke i Avenida Santa Fe, en av hoved gatene et kvartal fra meg. Akkurat nu hører jeg forresten en som virkelig har gått amokk med fløyta si. 

Et av Buenos Aires mange travle lyskryss.

I Buenos Aires bor det over 13 millioner mennesker når man tar med forstedene, i selve bykjernen bor det litt over 3 millioner. I selve bykjernen er folketettheten hele 15.000 mennesker per kvadrat kilometer, mens i forstedene er tettheten 2800 mennesker per kvadratkilometer. Til sammenligning har Finnmark, der jeg hører til, en folketetthet på 2 mennesker per kvadratkilometer.

Dette fører naturlig nok til endel trafikk. Og trafikken her er virkelig enorm. Byer jeg selv kan sammenligne den med er Paris, London og Miami, der er det også enorm trafikk.

Men jeg har aldri opplevd maken til Buenos Aires. I alle gater er det biler, taxier og busser så langt øyet kan se. Trafikken slutter aldri, men varer hele døgnet, selvfølgelig verst i rushtidene, om morgenen og rundt klokka tre, men døgnet rundt er det stor trafikk.

Bilparken er ganske gammel. Folk kjører med alt fra vrak som så vidt holder sammen, til nyeste modeller av populære bilmerker. Og når jeg sier "så vidt holder sammen", så mener jeg at det finnes biler som har hull i dørene så du ser inn, støtfangere som så vidt henger fast og nesten tar borti veien.

Veiene er dårlig vedlikeholdt, og selv i de fineste gatene er det masse humper. Har til gode å sitte i en buss eller taxi med støtdempere. Så humpene, dem kjenner man! I tillegg så kjøres det veldig ugjevnt, med bremsing og gassing i hytt og pine, og å bruke fløyten på bilen er veldig populært. Alle fløytene høres like ut, lager en ubehagelig lyd som fra et messingblåseintrument. Og dersom det er stopp i trafikken av ymse årsaker, begynner alle å tute i kor. Det er ingen vakker symfoni. Virker som at bilisten tror at bilene forran vil forsvinne, som ved et trylleslag, bare han lager nok lyd.

Absolutt ingen stopper for gangfeltene, så den myke trafikant er desidert nederst på rangstigen. Man må vente til det ikke er noen biler i nærheten. De bremser ikke opp for deg, men tuter og om du er heldig så svinger de unna. Andre ganger har du på følelsen at de vil kjøre deg ned. Er et mirakel at jeg enda ikke har vært vitne til en eneste trafikkulykke. Trafikkulykker er det svært mange av her, den hyppige ambulansetrafikken vitner om det. Heldigvis følges trafikklysene slavisk. 

Kolektivtilbudet er bra og billig. Bussene og metroen går i et. Skjønt metroen stenger kl ti på kvelden. Men å reise kollektivt er mildt sagt ikke noen drøm i Buenos Aires.

Kan starte med bussene. Før denne uken faktisk, har jeg ikke fått sitteplass en eneste gang. Man må ta til takke med å stå. Og ofte ender man med å stå som sild i tønne. 4 går av og 8 kommer på. Som nevnt så kjører de ugjevnt og veiene er i tillegg humpete, pluss at bussene mangler dempere. Men i tillegg så er det busstopp hver 100 meter, og lyskryss omtrent like ofte. Det betyr at den stopper i ett sett. Så der står du da, klamrer deg fast i håndtaket eller stanga som er satt der av nettopp den grunn. Det positive er jo at bussturene gir god styrke trening for armene.

Bussene venter ikke, de kjører så snart siste mann på busstoppet har satt en fot på bussavsatsen og har tatt tak i stanga som er innenfor bussdøra. Noen ganger starter han før det og. Og nå, endelig, etter å ha levd på, og trodd på livsløgnen om at "en bussjåfør er en mann med godt humør", siden jeg var barn, har det godt opp for meg: Sangen oser av ironi lang vei.

Så er det metroen. Den er veldig oversiktelig og grei å ta. Men om morgenen og rundt tre-fire tiden, er den full. Den er fullere enn full. Du vet hvordan det er å stå helt forran på en konsert, der det er så mye folk at du kjenner at du blir presset fra alle veier? Sånn er det. Bare at under en konsert er du i godt humør og i tillegg er sansene dine bedøvet av all den gode drikken du har konsumert på forhånd. Når du tar metroen om morgenen har du mest lyst til å ligge i sengen din og sansene dine er på sitt beste.
At sansene dine er på sitt beste medfører at du kjenner kroppsodørene til mannen som står ved din venstre side og har armhulen sin nesten helt inntil ansiktet ditt. Du kjenner vesken til damen bak deg presse mot ryggen din. Mannen med stresskoffert og dress rett forran deg har selvfølgelig tatt på altfor mye aftershave. Humpingen til vognen gjør at du dulter borti absolutt alle rundt deg. Og lyden som varsler at dørene lukkes eller åpnes er uutholdelig. Så der står du da, nyter dine gudegitte sanser, fram til neste stopp. To går av, samtidig som ti stykker vil inn i vognen du befinner deg i. Sju av dem klarer det. Nå er ansiktet ditt inne i armhulen til han som i sted var på din venstre side, men nå er dere så nær hverandre at det er vanskelig å se hvor du begynner og han slutter. I følge ryktene er Helvete overbefolket, så dette er en slags forsmak på hva som venter der, så det er bare å oppføre seg!  Selvom det ofte er slik at det er mer fristende å hoppe forran bussen og metroen enn å hoppe inn i den, så er det iblant slett ikke verst. Sånn som denne uken, har jeg fått sitte i bussen fire dager på rad. Det var som å være i himmelen. På kveldene på metroen hender det at man får underholdning. Musikere som spiller all slags instrumenter, til og med en tryllekunstner har jeg fått se i full aksjon på en av vognene. Synd han kom på vognen min et stopp før jeg skulle av. Metroen stenger klokka ti. Så tomt er det der da. Lorena, koordinatoren vår, tar aldri metroen. Hun liker den ikke fordi hun synes menneskene ser så triste ut der. Det gjør de, men de gjør det på bussen også synes jeg. Men der trenger man nødvendigvis ikke å se rett på dem. På metroen sitter man jo ansikt mot ansikt. Og selv de gangene vognen ikke er helt full, men alle setene er tatt så får du en person som stiller seg rett forran deg. Og noen glemmer, eller lar være å skjule sine uvaner. Her en dag var det en kar som stilte seg rett forran setet mitt, med kroppen vendt mot meg. Dvs at dersom jeg jeg ser rett fram, så ser jeg rett mot skrittet hans. Hvilket ikke er noe jeg har spesielt stor trang til. I tillegg drev denne personen, som ellers så ut som en helt vanlig mann i midten av tyve årene, og plukket seg i nesen. Det han fant der tørket han på jakken sin. Og han holdt på med dette hele tiden mens han stod der, under en meter forran meg. Et høyst uapetittelig syn. GUIA "T" - Guiden til Buenos Aires kolektivtransport med kart over hele byen. Noen av de frivillige kaller den for bibelen.