Trafikkaos og "kolektivering"

Tenkte jeg skulle skrive litt om trafikken her i min nye by, mens jeg har konsumert noen empanadas og hører bilene tute og bråke i Avenida Santa Fe, en av hoved gatene et kvartal fra meg. Akkurat nu hører jeg forresten en som virkelig har gått amokk med fløyta si. 

Et av Buenos Aires mange travle lyskryss.

I Buenos Aires bor det over 13 millioner mennesker når man tar med forstedene, i selve bykjernen bor det litt over 3 millioner. I selve bykjernen er folketettheten hele 15.000 mennesker per kvadrat kilometer, mens i forstedene er tettheten 2800 mennesker per kvadratkilometer. Til sammenligning har Finnmark, der jeg hører til, en folketetthet på 2 mennesker per kvadratkilometer.

Dette fører naturlig nok til endel trafikk. Og trafikken her er virkelig enorm. Byer jeg selv kan sammenligne den med er Paris, London og Miami, der er det også enorm trafikk.

Men jeg har aldri opplevd maken til Buenos Aires. I alle gater er det biler, taxier og busser så langt øyet kan se. Trafikken slutter aldri, men varer hele døgnet, selvfølgelig verst i rushtidene, om morgenen og rundt klokka tre, men døgnet rundt er det stor trafikk.

Bilparken er ganske gammel. Folk kjører med alt fra vrak som så vidt holder sammen, til nyeste modeller av populære bilmerker. Og når jeg sier "så vidt holder sammen", så mener jeg at det finnes biler som har hull i dørene så du ser inn, støtfangere som så vidt henger fast og nesten tar borti veien.

Veiene er dårlig vedlikeholdt, og selv i de fineste gatene er det masse humper. Har til gode å sitte i en buss eller taxi med støtdempere. Så humpene, dem kjenner man! I tillegg så kjøres det veldig ugjevnt, med bremsing og gassing i hytt og pine, og å bruke fløyten på bilen er veldig populært. Alle fløytene høres like ut, lager en ubehagelig lyd som fra et messingblåseintrument. Og dersom det er stopp i trafikken av ymse årsaker, begynner alle å tute i kor. Det er ingen vakker symfoni. Virker som at bilisten tror at bilene forran vil forsvinne, som ved et trylleslag, bare han lager nok lyd.

Absolutt ingen stopper for gangfeltene, så den myke trafikant er desidert nederst på rangstigen. Man må vente til det ikke er noen biler i nærheten. De bremser ikke opp for deg, men tuter og om du er heldig så svinger de unna. Andre ganger har du på følelsen at de vil kjøre deg ned. Er et mirakel at jeg enda ikke har vært vitne til en eneste trafikkulykke. Trafikkulykker er det svært mange av her, den hyppige ambulansetrafikken vitner om det. Heldigvis følges trafikklysene slavisk. 

Kolektivtilbudet er bra og billig. Bussene og metroen går i et. Skjønt metroen stenger kl ti på kvelden. Men å reise kollektivt er mildt sagt ikke noen drøm i Buenos Aires.

Kan starte med bussene. Før denne uken faktisk, har jeg ikke fått sitteplass en eneste gang. Man må ta til takke med å stå. Og ofte ender man med å stå som sild i tønne. 4 går av og 8 kommer på. Som nevnt så kjører de ugjevnt og veiene er i tillegg humpete, pluss at bussene mangler dempere. Men i tillegg så er det busstopp hver 100 meter, og lyskryss omtrent like ofte. Det betyr at den stopper i ett sett. Så der står du da, klamrer deg fast i håndtaket eller stanga som er satt der av nettopp den grunn. Det positive er jo at bussturene gir god styrke trening for armene.

Bussene venter ikke, de kjører så snart siste mann på busstoppet har satt en fot på bussavsatsen og har tatt tak i stanga som er innenfor bussdøra. Noen ganger starter han før det og. Og nå, endelig, etter å ha levd på, og trodd på livsløgnen om at "en bussjåfør er en mann med godt humør", siden jeg var barn, har det godt opp for meg: Sangen oser av ironi lang vei.

Så er det metroen. Den er veldig oversiktelig og grei å ta. Men om morgenen og rundt tre-fire tiden, er den full. Den er fullere enn full. Du vet hvordan det er å stå helt forran på en konsert, der det er så mye folk at du kjenner at du blir presset fra alle veier? Sånn er det. Bare at under en konsert er du i godt humør og i tillegg er sansene dine bedøvet av all den gode drikken du har konsumert på forhånd. Når du tar metroen om morgenen har du mest lyst til å ligge i sengen din og sansene dine er på sitt beste.
At sansene dine er på sitt beste medfører at du kjenner kroppsodørene til mannen som står ved din venstre side og har armhulen sin nesten helt inntil ansiktet ditt. Du kjenner vesken til damen bak deg presse mot ryggen din. Mannen med stresskoffert og dress rett forran deg har selvfølgelig tatt på altfor mye aftershave. Humpingen til vognen gjør at du dulter borti absolutt alle rundt deg. Og lyden som varsler at dørene lukkes eller åpnes er uutholdelig. Så der står du da, nyter dine gudegitte sanser, fram til neste stopp. To går av, samtidig som ti stykker vil inn i vognen du befinner deg i. Sju av dem klarer det. Nå er ansiktet ditt inne i armhulen til han som i sted var på din venstre side, men nå er dere så nær hverandre at det er vanskelig å se hvor du begynner og han slutter. I følge ryktene er Helvete overbefolket, så dette er en slags forsmak på hva som venter der, så det er bare å oppføre seg!  Selvom det ofte er slik at det er mer fristende å hoppe forran bussen og metroen enn å hoppe inn i den, så er det iblant slett ikke verst. Sånn som denne uken, har jeg fått sitte i bussen fire dager på rad. Det var som å være i himmelen. På kveldene på metroen hender det at man får underholdning. Musikere som spiller all slags instrumenter, til og med en tryllekunstner har jeg fått se i full aksjon på en av vognene. Synd han kom på vognen min et stopp før jeg skulle av. Metroen stenger klokka ti. Så tomt er det der da. Lorena, koordinatoren vår, tar aldri metroen. Hun liker den ikke fordi hun synes menneskene ser så triste ut der. Det gjør de, men de gjør det på bussen også synes jeg. Men der trenger man nødvendigvis ikke å se rett på dem. På metroen sitter man jo ansikt mot ansikt. Og selv de gangene vognen ikke er helt full, men alle setene er tatt så får du en person som stiller seg rett forran deg. Og noen glemmer, eller lar være å skjule sine uvaner. Her en dag var det en kar som stilte seg rett forran setet mitt, med kroppen vendt mot meg. Dvs at dersom jeg jeg ser rett fram, så ser jeg rett mot skrittet hans. Hvilket ikke er noe jeg har spesielt stor trang til. I tillegg drev denne personen, som ellers så ut som en helt vanlig mann i midten av tyve årene, og plukket seg i nesen. Det han fant der tørket han på jakken sin. Og han holdt på med dette hele tiden mens han stod der, under en meter forran meg. Et høyst uapetittelig syn. GUIA "T" - Guiden til Buenos Aires kolektivtransport med kart over hele byen. Noen av de frivillige kaller den for bibelen.