La Juanita

Bussen starter fra Buenos Aires bykjerne. Det er ingen ledige sitteplasser på den lange veien mot en av de mange forstedene. Man må til takke med å stå. Den kjører gjennom en by som aldri virker å ta slutt. Ut av vinduet kan man se at gatenumrene er kommet opp til over 16.000. Stadig flere kommer ombord i bussen. Etterhvert forandrer bybildet seg. Det blir slutt på høyhus og klesbutikker. De erstattes med lavhus, bensinstasjoner og verksted av forskjellig slag.

Etter to timer kommer man dit man skal av. Bussen forsvinner. Bilparken har forandret seg, fra det varierte i bykjernen, til en eldre utgave. En meget eldre. Flertallet av bilene her er det ikke lenger mulig å se hvilken farge de en gang hadde, de har nå en støvgrå farge. En av bilene som kjører forbi er det ingen sideruter igjen på. Det er lange hull på siden av bilen, den ene av lyktene fungerer ikke, mens den andre er borte. Støtfangeren til bilen skraper borti den slitte asfalten i det den kjører over en humpe.

På vei innover en av gatene kommer en hestekjerre forbi. Hesten som drar vognen med to passasjerer er ikke det man ville kalt velfødd. Bak vognen gamper en annen hest, hvis tøyler er bundet til vognen, den får hesten forran til å se ut som en Mustang. Hodet dens henger ned mot bakken, som om den er deprimert og har tungt for å holde det oppe. Ribbeinene nærmest stikker ut av dens magre kropp, og ryggbeinet synes tydelig under den brune pelsen.

Det kryr av hunder i gata, hundene er skitne og de virker slitne og redde, men samtidig tigger de. De følger etter folk som spiser på noe, i håp om at noe vil tilfalle dem. Minst to av hundene har stygge sår. Den ene av dem har et langt kutt, som har vokst sammen så såret ser ut som en munn. Den andre hundens sår har hvitt verk som kommer ut av såret, som den slikker nu og da. Hver husstand ser ut til å ha minst én hund.

Alle husene har kun en etasje, og de fleste er i dårlig stand. I de gjørmete gatene er det slengt søppel over alt. I gaterennene renner det grønlig vann, som dunster av kloakk.

Dette er La Juanita, i La Matanza. Et av Buenos Aires fattigste områder.




Slik var altså mitt første møte med La Juanita. Da jeg var der for nå tre uker siden sammen med Lorena, Andreas og Hilde, koordinatoren og to norske frivillige. På onsdag var jeg der igjen, og jobbet litt sammen med Andreas og Johan. Johan er svensk og har jobbet som frivillig i La Juanita i over en måned.

Andreas og Johan i La Juanita.

Mitt andre møte var anderledes enn det første. Litt fordi jeg visste hva som ventet meg. Men også fordi det faktisk var litt anderledes. Denne gangen rant det ikke kloakk i grøftene og jeg så heller ikke like mange gamle biler som sist. Det er altfor mange biler i Buenos Aires, man er svart i nesen om kvelden etter å ha vært ute en hel dag. Man skulle tro absolutt alle hadde bil her. De kjører biler som du ikke i din villeste fantasi ville trodd var mulig å få til å gå noe sted mer. Lorena synes også det er for mye biler, derfor har hun ikke bil selv.

På tilbaketuren etter mitt første besøk der, skjedde det noe smådramatisk. Vi hadde kanskje kjørt i fem eller ti minutter fra der vi gikk på bussen. Og plutselig hører vi et kjempe smell. Noen har kastet en stein gjennom sideruta på bussen. Sideruta til sjåføren. Den gikk i tusen knas, over fanget hans og på bussgulvet. Bussjåføren kjefter litt tilbake på dem som kastet steinen gjennom vinduet, som har kjeftet høylytt på han. De kjefter litt til før de gasser de videre.

Bussjåføren kjører en liten stund til, til han finner et passende sted å kjøre til siden. To av passasjerene har vært og spurt han om det går bra. Og han sier at det går bra. Han børster av seg glassbråtene og dytter med foten unna glass som ligger ved beina hans. Utrolig nok er han ikke skadet i det hele tatt.

Men på ansiktet hans i førerspeilet ser jeg at mannen er på gråten. En ung sjåfør, i midten av tyveårene vil jeg tippe. Lorena forteller oss senere at han mest sannsynlig selv må erstatte vinduet. Man kan bare forestille seg hvor mange timer en argentinsk bussjåfør må jobbe for en ny bussrute. Jeg får klump i halsen på hans vegne.. Dette er ikke Norge.
Visstnok er det noen bussjåfører som er blitt drept på denne måten i det siste i Buenos Aires fattigere strøk.


La Matanza er en av de aller fattigste områdene i Buenos Aires. La Matanza betyr noe så groteskt som "The Slaughter". Grunnen til navnet er at i 1536 var det et stygt oppgjør her, der blant annet 22 barn ble drept. Det bor ca 1,5 millioner mennesker i La Matanza, og 70 % av dem lever under fattigdomsgrensen.

I La Juanita, en del av La Matanza, har noen ildsjeler fra selve plassen startet opp bakeri, barnehage, tekstilfabrikk, dataopplæring og leksehjelp for både unge og gamle.

Bakeriproduktene selger de til folk i området til godt under butikkpris. De har fått opplæring av profesjonelle bedrifter, slik at de kan selge produktene sine til større selskaper til god fortjeneste. Og på den måten kan de selge det til de fattige uten fortjeneste.

For å drive sine foretak trenger de hjelp fra frivillige. Og frivillige er utelukkende utlendinger. De fleste argentinere ser ikke selv nytten i å jobbe som frivillig, og de fleste har antakelig nok å tenke på selv.

La Cooperativa “La Juanita”, som de kaller seg, er en av plassene jeg skal prøve å jobbe på, for å se om jeg liker det. De har alltid bruk for folk. Og på onsdag prøvde jeg å jobbe der for første gang.

Andreas preparerer småkaker.

Men siden spansken min fortsatt er så godt som ikke eksisterende, er det ikke så mye dem kan sette meg til å gjøre. Andreas, som er ganske god i spansk, fikk hjulpet en skikkelig gladgutt med matteleksene sine. Mens jeg, som kan snakke omtrent like mye som en ettåring, fikk jobbene man ville gitt til en person med intelligens langt under Forrest Gump sitt nivå.

En av jobbene jeg gjorde var å sette kaker i plastposer. Mens bakeridamen fortalte meg masse om kakene som jeg selfølgelig ikke skjønte noe av, bare nikket og smilte. Senere så bærte jeg kasser. Og min siste jobb for dagen var å fylle kontaktinformasjon fra diverse visittkort, som "La Juanita" har fått opp igjennom, inn på Excel.

Klar for fotball med argentinere.

Men det var en interessant dag! Og spansken min begynner sagte men sikkert å bli til. Har absolutt lyst til å prøve det igjen. Vi ble godt mottatt. På kvelden spilte vi fotball med våre nye venner fra La Juanita.