Vamos River Plate!!!

Ganske trøtt nå. Men tenkte å skrive litt om min tur til stadion før jeg legger meg. Mulig Jeg skriver mer i dette innlegget etterhvert.
Skal til Uruguay i morra tidlig, det blir spennende! Til Uruguays eldste by: Colonia.

Litt skeptisk av å stå blant så mange skrikende argentinere (Nico er bak meg).

Endelig, etter tre mislykkede forsøk på å dra til stadion, så skal vi endelig dra. På det fjerde skal det altså skje!

Kampen begynner mandag kl 17. Først spiser jeg og Nico lunsj på lunsjplassen på hjørnet her. Er en slags miniatyrversjon av Mac Donalds, som heter Mac Nor. Er slettes ikke verst gatekjøkken mat der.

Etter å ha møtt opp med Nicolas sine venner, så skal vi altså ta bussen bort til stadion. Det er den fulleste bussen jeg noengang har vært i. Glem det jeg tidligere har nevnt om full buss, jeg visste tydeligvis ikke hva jeg pratet om. Så full er den, at den får Ozzy Osbourne til å framstå som edru i forhold. Nesten alle har på seg River Plate drakt, inkludert meg! Og det er synging, hopping, og banking i takt hele veien til stadion. Det tar ca 15-20 minutter med buss dit, og for meg høres hver sang ulik ut. Dem har tydeligvis nok av supportersanger å velge i. Nicolas forteller senere at de fleste handler om å fornærme Boca Juniors, rivallaget. Nico og dem kan selvfølgelig alle, han er til og med en av dem som starter en av sangene på bussen. Bussturen i seg selv er en opplevelse av kultur og engasjement på sitt mest levende.

Så er det å få tak i billett. Nico må fornye sitt sessongkort, og jeg trenger en billett. Billettene er selvsagt utsolgt. Så da gjelder det å finne en som selger svart, og det finner vi umiddelbart. 80 Pesos skal han ha for billetten, dobbelt så mye som normal pris. Men når jeg først har kommet hit, svettet i kø, stått i full buss, og hva ikke, så skal jeg selvsagt ha den.

I og rundt stadion kryr det av politifolk. De har all mulig slags våpen. Noen rir på flotte hester. Utenfor en bygning står det te stykker, de er lastet med våpen opp til tennene. Skuddbelter rundt livet og skuldrene, skuddsikre vester, skytevåpen av ymse slag, og i hendene har de lange slagvåpen, som får norske politibatonger til å se ut som noe man rører med i maten. Andre politifolk får rundt med hagle. Skulle tro de forberedte seg på krig. 

Vi stiller oss i kø for slippe inn i stadion. Det er litt av en kø. Er skubbing, dytting og pressing fra alle kanter, vi skal gjennom noen "sluser". Omsider innenfor stadion området. Så er det å stå i kø til nye sluser. Denne gangen for å slippe inn i selve stadion (vet jeg har skrevet stadion før, men er ikke helt sikker på hvordan man skal skille på det, denne gangen står vi hvertfall rett utenfor det SVÆRE bygget som er stadion, og skal inn der).

Når jeg kommer fram til billettmannen, så sier han at jeg ikke slipper inn med denne billetten. Nicos venner og Nico prøver å overtale vakten til å slippe meg inn siden jeg er turist og ikke vet bedre. Men han er ikke til å overtale. Viser seg at svartemarkedsfyren har lurt oss, han har solgt meg barnebillett, som opprinnelig kostet 10 pesos.

Vi prøver å komme oss inn på to steder til. Men nei. De er bastante.

I da alt håp ser ut til å være ute, og jeg og Nico slukøret skal til å begynne å forlate området, samtidig som hans venner gir opp å vente på oss, kommer en fyr bort. Han tilbyr seg å selge en billett til meg. Men han vil ha 100 pesos. Men den ser brukt ut. Så jeg spør han om hvordan vi kan vite at den er ekte. Så sier han kom. Og han får gå forbi vaktene sammen med oss. Så når vi er innenfor, gir jeg han 100 pesos. Er jeg først kommet, så skal jeg saktens se kampen. Når jeg spør Nico om hvorfor i alle dager han kunne bare føre oss forbi vaktene, så sier han at fyren antakelig jobber på stadion, og så sitt snitt til å tjene ekstra penger til sin lomme. "Alle i dette landet er korupt", sier Nicolas.

Vi står nesten øverst i stadion, med den gjengen som synger mest. Så har full oversikt og utsikt over hele stadion. Den er svær. Og er så mye folk der. Mer enn jeg klarer eller orker å telle. Vi står så tett som overhodet mulig. Ville aldri vært lov å slippe inn så mye folk på en norsk stadion av samme størrelse. Utenom bortelags tribunen, som er Gimnasia, laget som før kampen lå på siste plass, så er det helt fullt så vidt jeg kan se. Har prøvd å finne ut hvor mange som var og så på, uten å lykkes, men kapasiteten skal være litt over 65.000.

Fansen synger for full hals hele kampen. Uten at det ser ut til å hjelpe. Funes Mori skyter et skudd i stolpen. Den store stjernen på River er Ariel Ortega, en gang den største stjernen på Argentinas landslag, nå er han på en måte for River Plate det Roar Strand er for Rosenborg. 36 år gammel er han blitt. Ellers er det en unggutt ved navn Eric Lamela man burde holde øye med for fremtiden, bare 17 år gammel. En annen 17 åring, som er en av årets toppscorere for River Plate, er Mauel Lanzini, men han er skadet for tiden.

I tillegg til å være trangt så dunster det av marihuana under hele kampen. Og hver tredje supporter røyker konstant, enten marihuana eller sigaretter, begge er like vanlig. For de som kjenner meg, så vet dere at jeg blir fort kvalm av røyklukt. Det blir jeg her og. Så vært vindpust er en lettelse. Og jeg får bare satse på at røyklukten ikke gjør meg høy.

Kampen ender til slutt 0-0. Vi må vente i nesten 30 minutter før vi får forlate stadion. Først må nemlig bortefansen få lov til å komme seg avgårde, slik at det ikke blir sammenstøt. Å forlate stadion er et sant eventyr, om jeg syntes det var pressing i sted, så er det ingenting i forhold til nå. Forestill deg 60.000 mennesker som skal forlate samme sted på en gang.

Skuffede fans forlater River stadion.

Vi må denne gangen gå et stykke til en buss som kan ta oss hjem. På veien passerer vi et sted hvor ene kameraten til Nico ble stoppet av politiet. Han forteller at politiet stjal penger fra han og noen kamerater her. De tok en 20 pesos seddel fra ham, og når han ba om å få den tilbake, ga de en 5 pesos seddel tilbake. Så tok de i tillegg mobiltelefonen hans. Jeg hører på med vantro. Trodde ikke politiet var fullt så korrupt. Kan jo i og for seg se for meg at de er lett å bestikke, men at de robber noen 16 år gamle gutter bare for moroskyld er mer enn spesielt for å si det mildt.
Plutselig føles ikke de politistyrkene som jeg så i sted som noen sikkerhetsgaranti.

Tar sin tid å dra på fotballkamp. Klokken tre forlot vi huset, kl fem var kampen, og halv ti er vi hjemme. Har vært en begivenhetsrik dag. Av alle uviktige ting i verden heter det at fotball er den viktigste, og det har jeg virkelig fått ta og føle på her. Fotball er mer enn fotball for den gjengse argentiner.