tirsdag 21. desember 2010

Religion og fjortiser

Tirsdag 14. desember ankom jeg Córdoba etter en herlig tid i Jujuy (minus matforgiftningsdelen så klart). Córdoba er Argentinas nest største by med 1,3 millioner innbyggere. Med andre ord veldig mye mindre enn Buenos Aires. Det var varmt der. Veldig varmt.

Første jeg gjorde etter å ha sjekket inn på hostellet var å legge meg ute i solen. Hostellet hadde en slags patio. I midten var det en solseng. En sort en sådan. Den var varm som en stekeplate. Så jeg måtte improvisere ved å sette regnjakka mi over den, for å ha overkroppen på. Og t-skjorte til å ha beina på. Om jeg rørte meg og kom borti den sorte solsenga, så brant jeg meg. Og solen var helt vanvittig het. Så jeg holdt ut dette i halvtimes tid. Da var det nok.



Vakkert eller skremmende?
Gjennomvåt av svette dro jeg i stedet for å finne meg en plass å spise. Spiseplassen hadde tilfeldigvis wifi. Så tror jeg skrev et blogginnlegg der. Deretter dro jeg til Catedralen ved plaza San Martin. Sentrum i Córdoba. Alle Argentinske byer har en plass oppkalt etter general San Martin, som regnes som den store frigjøreren av Argentina.

Er stille, kjølig og vakkert inne i katedralen. Katolikkene kan det med å få ting til å føles hellig. Når man ser hvor mye flid det er gjort med alt, og hvor levende englene, jomfru Maria og ikke minst Jesus er på skulpturene, er det vanskelig å ikke bli berørt. Kjenne helligdommen. Føle at dette må virkelig være Guds hus.



Etter å ha blitt overveldet, vender tankene til hvor mange som har måttet lide for at det skulle være mulig å bygge noe så overdådig. Hvor mange som har måttet skatte av det lille dem hadde til kirkebyggingen. Sølv, gull, marmor. Mens landets befolkning sultet.. Det er til å bli kvalm av.

Inne i kirken er det flere besøkende. Med tårer i øynene ber de til det store krusifikset av Jesus, kysser seg på hendene og korser seg på brystet. Troen er til å ta og føle på. Det er sterkt å se på.

Utenfor kirken er det en gammel dame. Hun tigger.
Hun er tynn. Pistrete gråhvitt hår klistrer seg til det rynkede læraktig ansiktet hennes. Øynene er tydelig slitne etter år med tigging.
Ingen av de prektige religiøse katolikkene som passerer henne gir henne noe.
De later som hun ikke er der.

Rett forran inngangen er det to svære kister. Det oppfordres å gi penger til vedlikehold av katedralen.
På vei inn i katedralen ga jeg den gamle damen 5 pesos, i kisten satte jeg 10. Hun smilte varmt og det lyste av takknemlighet i de slitne øynene hennes.
Jeg tilbringer en god halvtime inne i katedralen. På vei ut ser hun rett inn i øynene mine igjen. «Takk min venn», sier hun og smiler sitt varmeste smil.

Etterpå setter jeg meg i solen igjen.

På kvelden når jeg legger meg klarer jeg ikke la være å tenke: «Hvem hadde mest behov for de pesoene. Kirken eller damen?»

Dagen etter bestemmer jeg meg for å gå tilbake til katedralen. På vei dit kjøper jeg lunsj og en flaske med iskaldt vann. Og denne gangen skal hun få mye mer enn 5 pesos. Hvertfall såpass at hun har en liten uke der hun slipper å tenke på å skaffe seg penger til mat.

Jeg kommer fram til katedralen. Hun er ikke der. I stedet er der to bevæpnede vakter..
Jeg setter meg i parken.
Spiser lunsjen og drikker vannet jeg hadde tenkt å gi til henne, mens jeg tenker: «Hvorfor gjorde jeg ikke dette i går?»

Om du zoomer inn så ser du henne sittende like under flagget til venstre.


Jesuittkrypten og Iglesia del sagrado corazón
Córdoba blir byen der jeg ser på kirkelig kultur. Jeg besøker en Jesuittkrypt som ble oppdaget på slutten av 1980-tallet mens noen skulle bygge et kjøpesenter. Under gatene i Córdoba sentrum er krypten.

Det er interessant å se. Men den er ikke fullt så stor som jeg hadde trodd. I tillegg stikker jeg innom Det hellige hjertes kirke (Iglesia del sagrado corazón) som ikke er langt fra hostellet mitt. Bilder av både krypten og kirken kan du se her.

Kart/modell av krypten
Iglesia del sacrado corazón


Fjortiser
På hostellet jeg bor er det en svær gjeng med videregåendeskoleelever mellom fra 15 til 17 år. De gir hostellet som ellers er ganske grått og kjedelig latter, varme og farge. Første kveld, mens jeg sitter i datarommet med min blogg og chatter med venner og familie hjemme i Norge, så begynner ei av ungjentene å prate med meg.

Det viser seg at de er fra Mendoza og har vunnet turen på en skolekonkurranse. En konkurranse om best utførte økologiprosjekt. Flere av ungpikene kommer og hører på mens jeg hun prater. Og etterhvert blir det stilt spørsmål fra alle kanter. De er svært interessert hva i alle dager jeg gjør i Argentina. Og når jeg forteller at jeg nylig har vært i Mendoza blir de ekstra fornøyde.

Jeg blir sittende i timesvis med bloggen min på datarommet. Mye fordi jeg i tillegg ser på nye episoder av «The Big Bang Theory» og «How I Met Your Mother». Klokken halv tolv kommer hun som snakket til meg først, Seyla, og spør om jeg har sittet her hele tiden? Og ja det har jeg. Med sjokk i øynene spør hun: «Har du ikke spist middag!?» «Nei, det har jeg ikke.»

Det ender med at hun insisterer på at jeg må spise. De har fortsatt mat igjen etter middagen deres. Så mens jeg skriver på bloggen blir jeg servert av tre ungjenter. De bringer maten til der jeg sitter og jobber med bloggen min. De ordner med juice. Og at på til rydder og vasker de etter meg! Snakk om oppvartning!
Senere på kvelden, etter en lenge etterlengtet dusj, blir jeg sittende å prate med de sjarmerendes pikene. To av de har en liten danseoppvisning for oss, mens en gutt fra Syria spiller trommer. En trivelig kveld tvers igjennom.

Danseshow
Mis tres mosas. (mine tre servitriser)


Dagen etter treffer jeg på dem igjen. Og kommer i prat med flere. Har ingen anelse om hvor mange de er tilsammen. Men de er utrolig hyggelige og søte alle sammen. Har ikke hatt så mange beundrende blikk og oppmerksomhet siden vi var på utvekslingstur med en pikeskole i Østerriket på videregående.
Jeg må innrømme at det er skikkelig gøy! Jeg var aldri spesielt populær blant jentene på ungdomskolen, så føltes litt som en slags revansj. Det at de ikke snakket engelsk, og jeg dermed måtte snakke med min meget svake spansk, fikk meg til å føle meg som en fjortis igjen. Snublende over ord med usikkert språk.

Flere av mine nye venner.


Torsdagen reiste jeg videre.
Jeg likte Córdoba. Er en stor nok by. Men føles ikke for stor. I tillegg er den en god del tryggere og ikke på langt nær så bråkete som Buenos Aires.
Fredagen kom jeg fram til Iguazu, siste stopp på min eventyrlige ferd.

C-G

fredag 17. desember 2010

Indianere, fjellgeiter og skorpioner


I skrivende stund sitter jeg i en buss på vei til Iguazu fra Córdoba. Ikke nett her, men det hindrer meg ikke fra å prøve å skrive ferdig innlegget om den lille fjellbyen Iruya. Henger fortsatt etter i bloggskriving etter at jeg var i nordvest Argentina. I fortiden.

Men først litt om bussturene. Begynner jo etterhvert å bli en skikkelig tålmodig og vant bussturist. Det går busser alle veier i Argentina. De er som oftest komfortable med matservice og det hele. Men billige er de ikke. Hvertfall ikke i forhold til Argentinske standarder. Og bussen jeg tar nå er den dyreste hittil. I tillegg er det den dårligste. Ingen pute eller pledd, selvom det angivelig skulle være full cama (komplett seng).

Jeg har hatt semi camaer som er mye bedre enn dette. I tillegg hadde vi nå nettopp matpause i en café midt i ingenmannsland, i stedet for som de andre selskapene der vi får maten i bussen. Til middagstid. Denne gangen var vi spist mellom 1 og 2 om natten. Beste bussen jeg har tatt var den første. Fra BA til Bariloche. Etter det har det gått nedover i kvalitet i en gjevn kurve. Bussen fra Jujuy til Córdoba hadde heller ikke pledd. Og der hadde de aircondition på fullt hele veien. Så selvom jeg var godt kledd. Bedre føre var og alt det der. Så frøs jeg i bussen, virket som at de prøvde å fryse ned pasasjerene som i en science fiction film, for å få reisen til å virke kortere og senke aldringseffekten. Det hjalp ikke. Heldig som unngikk forkjølelse.

Fjellbyen Iruya


Iruya
Iruya var akkurat slik jeg hadde forestilt meg det etter å ha lest, hørt om, og sett filmer fra Andeslandsbyer. Eneste som manglet var Carl Barks sine firkantede egg og høner. Om Iruya ligger i en del av Andesfjellene er jeg litt usikker på, og akkurat nå kan jeg ikke slå opp i noe oppslagsverk. Men jeg antar de er i slekt. Ganske nær slekt siden de er såpass nærme. Jeg tror alle fjell i verden er i slekt, hvorfor ellers er de så like? Og ikke minst høye. Noen fjell er høyere enn andre. Men sånn er det med mennesker også. Og vi er visst alle i slekt. Både i følge Bibelen og i følge evolusjonsforskere.

Om jeg syntes bussruten til fjellet med de fjorten farger var skummel. Så var bussturen til Iruya enda mer utfordrende. Det var en standard størrelse buss. Med litt flere seter. Og bussen ser ut til å være fra 60-70 tallet. Bagasjen vår ble slengt oppå taket til bussen. God trening for den lille fjellargeniteren, med tanke på at sekken min nå antakelig veier et sted mellom 25 og 30 kg.

Bildet viser ikke i det hele tatt hvor bratt og smalt det faktisk er


Veien går i lange sikk-sakk svinger først oppover, så nedover. Den kun 50 km lange bussturen tar over 3 timer. Sier i klartekst hvor svingete det er. Heldigvis er sjåføren dyktig som James Bond. Og heldigvis prøver han ikke å kjøre like fort som Mr. Bond.
Iruya er litt lavere nede enn Humahuaca, ca 2700 meter o.h. . Men plasseringen gjør at man føler seg høyere oppe. Vel framme ved den lille kirken i Iruya blir jeg fulgt opp til hostellet som Alexandra fra Humahuaca har anbefalt meg.

Utsikten fra hostellet


Fra hostellet er det knall utsikt over Iruya. Fantastisk plassering. Høye fjell med vakre, nesten sølvaktige farger, på alle kanter. Trær er det her og der. Og grønt noen steder. Husene er lagd av en type brunstein, som visstnok skal holde godt på varmen om vinteren, og sørge for at det ikke blir for varmt i solsteiken. Er store temperatur forskjeller her. Om natten på vinteren blir det ofte kaldere enn minus 30. Om sommeren opptil 40 grader mens sola står på dagen.

På bussplassen i Humahuaca kom jeg i prat med en kar fra Buenos Aires som kaller seg Jacky. Han er 45 år. Hans ekte navn er Juan Carlos, husker ikke etternavnet hans lenger. Han viser seg å være en meget interessant karakter. På bussen knasker han cocablader. Så og si alle de infødte gjør også det. Det hjelper mot høydesyke, sultfølelsen, og skal ellers ha en veldig bra helsemessig effekt. Så når han tilbyr meg noen, så sier jeg ja takk til par blader. De smaker ganske sterkt og ligner veldig på seljeblader. Det virker til å hjelpe. For som i går så har jeg en begynnende hodepine. Men denne gangen blir den med å være påbegynnende, virker som at de par cocabladene fører til at den ikke vinner gjennom.

Etter at jeg har fått tingene mine på plass på hostellet. Så går jeg nedover de små koselige gatene i Iruya. Og inn på nærmeste restaurant. Der har Jacky allerede spist. Men vi blir enige om å gå sammen og kike etter at jeg er ferdig å spise. Jeg bestiller meg ribbe av storfekjøtt. Er sjelden det slår feil. Selvom det har vist seg at det også kan være av ymse kvalitet. Men denne er av ypperste kvalitet. I tillegg er det veldig billig i Iruya. Langt fra all far vei.

Mett og fornøyd møter jeg opp med Jacky, og vi begynner på vår gåtur gjennom Iruya. Vi går innover de små gatene, og har utsikt mot fjellene. I tillegg til elvedalen som husene starter lags. Der er bare en bitteliten elv nå. Men under regnsessongen som begynner hvert øyeblikk, vokser elven seg stor og sterk.

Øynene blir ikke mett av å gå her. Folk går i gammeldagse klær. De fleste har hatt. Ungene leker fortsatt ute, med det naturen måtte a å by på av leker. Og den har nok å by på. Fremkomstmidlene her er muldyr, esel, hest og apostlenes hester. Dyrene er i svært varierende kondisjon. Noen av hestene er like tynne som de jeg har sett i La Matanza. Mens andre er velfødd og i perfekt kondisjon. På utkanten er det inngjerdinger med par svin i hver. Svært små steininnhengninger. Svinedriten dunster som bare svinedrit kan.
Langs fjellsiden er det beitende fjellgeiter og killinger. Jeg elsker dette stedet.



Vi går videre helt til dit en annen liten elv renner sammen med elven som passerer Iruya. På veien treffer vi noen barn som forteller oss litt om hvor vi kan gå. Jeg tar bilder. Jacky spør en gjeng gutter på rundt 8-10 år om de har funnet interessante steiner. Kanskje noen pilspisser? De sier ja, men at de har det hjemme i husene sine. Og de kan hente dem dersom han vil kjøpe. Men fullt så interessert er han ikke. Han vil heller finne sine egne spesielle steiner.
Steinguttene (Ikke at de var stein altså)

Oppe i elven, som renner ned til Iruyas elv, er det laget en liten demning. Slik at det dannes en liten dam. I denne dammen er det fullt av barn som bader. Latteren og leken høres godt helt hit. 200 meter unna.

Jacky får en idé. Hva om vi går opp igjen oppover elveløpet? Den passerer jo tross alt Iruya. Hørtes ikke ut som en dum idé det sier jeg. Den var ikke fullt så smart som jeg først tenkte.

Er ganske steinete å gå der. Er steinete overalt i en stein landsby. Men er spesielt steinete langs elven. På turen oppover elven forteller vi litt til hverandre om hvordan det er der vi bor. Og hva vi har gjort. Det viser seg at Jacky har vært skilt i 11 år. Han har to sønner med sin tidligere kone. Han driver med Tai Chi.

Etter å ha dyppet hodet i den kalde bekken, for å kjøle seg ned, forteller Jacky at han bodde i fjellene i Argentina i et helt år en gang. Han drev med meditasjon og levde av det som var mulig å få tak i. Så han har spist alle mulige slags insekter. Dette var en slags følge av at han etter skillsmissen sin kuttet over vristene sine i sorg. Men han overlevde heldigvis. Både for han og, og hans sønner. Nå er planen hans å bo et helt år i Iruya. Misunner han det litt. Må være fint å bo her, så langt fra storsivilisasjonen.
Badeunger

Oppover her skulle vi
Jacky ville ikke bli tatt bilde av, så jeg sneik meg til et

Med seg på turen bærer han en bag. I baggen har han kokeutstyr, kopp, og to kniver. En natokniv, den er til selvforsvar, den andre er en gauchokniv, til mat. Han virker til å være tidenes tålmodigste mann og utrolig snill. Men ikke så sprek lenger. Han må ha vært sprekere den gangen han bodde alene i fjellet tenker jeg.

På turen vår må vi stadig hoppe over bekken, for å ha rute å gå på, ikke etter vann. Vi finner noen interessante småsteiner. Men ingen pilespisser. Er veldig fin utsikt nedover elven de gangene vi stopper. Og fjell og steinformasjonene rundt oss er fascinerende. Er ikke mulig å se seg mett. Men det går mye saktere oppover elven enn jeg først hadde forestilt meg. Vanskelig terreng. I tillegg har Jacky en dårlig fot.

Etter en god stund treffer vi på en fjellindianer og hans sønn som jobber med å legge kabel. Vi spør han om hvor vi må gå for å treffe Iruya riktig, og om det er langt igjen. Han sier at det er opp til høyre fra elven, deretter venstre, bare et bittelite stykke igjen til vi skal ta til høyre. Men indianere er visst som samer. Når de sier det bare er et bittelite stykke igjen. Så betyr det som oftest at det er et meget godt stykke igjen.

Jeg og Jacky går opp til høyre for tidlig. For vi går langs en forhøyning i noen hundre meter. Før det viser seg at det er en blindvei. Så vi må snu. Vel nede fra forhøyningen treffer vi på indianeren. Han er også på vei tilbake til Iruya nå. Han sier at det er bare å følge han. Han går fort. Veldig fort.

Tar ikke mange minuttene før indianeren, som jeg vil tippe er rundt 40 år, vanskelig å vite siden de som oftest ser yngre ut enn de er, er flere hundre meter forran også. I blant stopper han opp, ser seg tilbake for se at vi fortsatt følger. Han tørker seg lett på pannen. Før han fortsetter i samme tempo. Det er for å vente på oss. Ikke for at han behøver hvile.

Så ser vi veien han snakket om. Den skrår bratt til høyre. Så til venstre. Så til høyre. Så til venstre igjen. Igjen stopper han opp. Ser bort på oss. Før han går opp skråningen kjapt som en fjellgeit og blir borte. Men nå vet vi hvertfall hvor vi skal opp.
Her forsvinner den innfødte som en fjellgeit opp skråningen


Vel ved fjellstien så viser den seg å være enda brattere enn vi først trodde. Jeg tar bagen til Jacky. Vil ikke at han skal måtte konsentrere seg om både foten og bagen. Etter en stund med klatring og balansering når jeg toppen. Og noen minutter senere kommer også Jacky. Litt av en tur! «Bra treningsøkt du foreslo for oss din gamle tulling!» Sier jeg til Jacky. Han er enig. Og smiler bredt etter at han har fått tilbake pusten.

Så vandrer vi igjen oppover noen andre bittesmå trange gater i den lille koselige Iruya. Møter på dyr og barn. Jeg tar bilde av en liten gutt som jobber med spade like ved kanten av landsbyen mot fantastisk utsikt. Utrolig nok klarer jeg å slette bildet.. Et av bildene jeg har vært mest fornøyd med gjennom hele Argentina turen min.

På kvelden drar jeg på den lokalefesten. Er visstnok nesten aldri fest her. Jeg har tilfeldigvis truffet å komme den dagen det skal feires at avgangselevene er ferdig med skolen. Jeg sitter på steingjerdet og ser så og si hele byen komme til festen. Avgangselevene er pyntet med kjoler og dress.

Det feires ute selvfølgelig, på skolens basketballbane. Tipper det er rundt 300 - 400 gjester. Inklusive meg blir det altså 301 - 401 gjester. Inngangsbilletten for ikke inviterte er 20 pesos. Det innholder mat og så mye drikke man vil ha. Billig! Er interessant å se hvordan det festes oppe i fjellet her. Ikke ulikt Finnmark. Beskjedent i starten. Mennene drikker. Damene prater. Senere er mennene fulle, mens jentene danser.

Det viser seg desverre at man må betale dyrt for noe som er billig. Dagen etter er jeg matforgiftet for andre gang i Argentina. Samme er verten min. Hun sier at kyllingen var kald. Det er ikke bra. Denne dagen hadde jeg tenkt å gå til San Isidro en mindre fjellandsby enda høyere oppe. Men med diarémage så avlyser jeg planen min. Blir i stedet løping frem og tilbake fra doen og ligging i sengen mens jeg synes synd på meg selv. Men er ikke så galt at det ikke er godt for noe. På en av mine dobesøk oppdager jeg at jeg ikke er alene på do. Ved vasken er det en skorpion! Jeg tar nervøst et bilde av den med mobilen min.
Bildet ble desverre tragisk dårlig. Sånn er det når man ikke tar med kamera på dass.. Men om du har ekstra god fantasi, så ser du at det er en skorpion der. Den var ca 1,5 meter fra meg.


Siste buss tilbake til Humahuaca går 1515. Så jeg går ned til kirken for å vente på den. Der treffer jeg på Jacky. Han har vært hos frisøren. Barbert bort håret sitt. Han ser skikkelig ung ut. Og han er like pratsom som i går. Og takker igjen for at jeg trimmet han i går. Han føler seg allerede slankere! Jeg er glad for at han ikke bryr seg om at jeg ikke skjønner alt han sier. Han prater masse til meg for det. I rolig tempo. Tror jeg lærte en god del mer spansk av å henge med han. I det skal jeg til å gå til bussen gir han meg tidenes varmeste klem.

I Humahuaca hviler jeg noen dager på hostellet til Alexandra. For å bli kvitt matforgiftning, og å få tilbake krefter til turen videre.
Neste innlegg blir om studentbyen Córdoba.

C-G

PS. Må legges til om bussen til Iguazu (nå som jeg er vel framme) som jeg er meget misfornøyd med. Tror det var sengedyr på stolen min der. For etter bussturen har jeg flere merker på kroppen etter dyr som har spist på meg. I tillegg var det ikke vann på busstoalettet.. Så er siste gang jeg bruker det selskapet. 

Han poserte til slutt!

onsdag 15. desember 2010

Høydesyke ved fjellet med 14 farger



Etter salt, ørken og llama tok jeg bussen fra San Salvador de Jujuy til Humahuaca. Enda lenger nord i Argentina. Humahuaca er en liten plass som er 3000 meter over havet.

Ryggsekken min er nå større enn størst. Den veier et tonn, minst! Er så vidt jeg klarer å løfte den opp på ryggen. Heldigvis er ikke et lite tonn noe problem for en kraftkar som meg. To derimot, da begynner vi å snakke..

Men hvertfall, grunnen til at jeg nevner sekken min, er fordi den blir lagt merke til. Damene som passerer meg på gata måper med store øyne og utbryter: "Que grande!?" (Så stor!? red.anm.)
Og ja, det er desverre sekken min dem refererer til, og ikke det du kanskje trodde det var. Det er lett å skjønne, siden de ser opp og ikke ned. Skulle gjerne tatt bilde av den og lagt det ut her, men tviler på at det er plass på en liten dataskjerm.
Sekken altså.. 

Da jeg så kom fram i Humahuaca onsdagskveld. Så er det en liten dame som sier at hun har et hostel bare et kvartal fra bussterminalen. Og hun uttaler selvfølgelig også "Que grande mochilla!"

Hun skal ikke til hostellet enda. Men hun gir meg en liten lapp med navnet og kart over sentrum. Er lett å finne fram. Er ei ung jente som tar meg i mot. Med et utseende som er typisk for urbefolkningen i Sør Amerika.

Hostellet er ikke det du vil kalle moderne. Det er heller beskjedent. Er par soverom med fire senger i hver. Toalettet, eller dassen som jeg foretrekker å kalle den, er gammel. Samme gjelder dusjen. Men hele stedet har sin egen sjarm. I tillegg er doskålen en moderne porselenskål, og ikke bare et hull i gulvet som jeg hadde forestilt meg at det kanskje kom til å være her.

Og jeg blir godt mottatt. Damen som "plukket meg opp" på bussplassen heter Alexandra, og jenta som ligner Pocahontas heter Elvira. Alexandra er tidenes blideste dame. Elvira har en liten sjarmerende datter på to år som heter Elisa, hun sier "mila" hele tiden. Dvs, egentlig "mira", men søta får ikke til r'ene enda, og "mira" betyr "se". Alle toåringers favorittord.

Vi sitter på kvelden og snakker på Hostal de Ale "Suyay". Hostellet som etterhvert skulle vise seg å bli favoritten av de jeg har vært på så langt. Det har så og si sin egen sjel.
Jeg får anbefalinger for hva jeg burde se, og hvor jeg burde spise. Alt går på spansk så klart. Det vil si at det ikke går så fort. De gangene det går fort får ikke jeg med meg noe. Jeg forteller at dagen etter skal jeg til til Iruya. Men morgenen etter overtaler Alexandra meg til å bli der en natt til. Og i stedet dra å se på fjellet med 14(!?) farger i dag. Så til Iruya dagen etter.
Lille sjarmerende Elisa

Elvira, her utenfor hostellet, viste meg rundt i Humahuaca. Glemte desverre helt å få tatt bilde av den blide verten Alexandra.


Ja dál veháš sámegillii. Go dáppe lea nu erenoamáš. Áibbas eará guovlu ja luondu go Sámis. Muhto. Olbmot nu sulástahttet sápmelaččaid dáppe. Vuhto bures ahte buohkkain lea eamiálbmot varra. Ja sin vuohki ja hápmi lea seamma mo mis sámiin.

Vuoras olbmot geavehit gáhpiriid mat leat dábálaččat olbmuide geat orrut Andesváriin. Inka ja eará Andes álbmogiid maŋis boahttiid dábálaš biktasat. Ja maiddái ullubáiddit ja biktasat muđuid mat gullet dán guvlui.
Áhkkut dáppe leat seammaláganat go sámis, gassa bađat. Vázzet seamma sugadan vugiin mo sámeáhkkut.
Ja áigi maid lea seamma. Áigi dáppe manná njozet. Ii oktage doama.
Nuorat maid sulástahttet sámi nuoraid. Sis leat ođđaáigášas capsat ja biktasat. Muhto sin luondu lea seammalágan go mis.
Buohkkat leat uju. Muhto go háleštat singuin, de čájehuvvo ahte sii leat hui siivvus olbmot. Ja moddjás olbmot.

Lea dego leat ruovttus! (Earret báhkkasa dieđusge).

En kaktus vokser én cm per år. Lurer på hvor gamle disse er da..
Humahuaca


Og nå fortsetter jeg på norsk igjen. Akkurat det avsnittet føltes mest rett å skrive på samisk. Men kan jo hende Google translator klarer å oversette noe av det (selvom jeg tviler meget sterkt på at det kommer til å gi noen mening).

Det å gå rundt i Humahuaca er som å se inn i fortiden. Bare at det er enda bedre. For du er faktisk i fortiden. Men det skal jeg beskrive bedre i innlegget om Iruya. Iruya er en liten fjellby som jeg besøkte dagen etter. Der var det nydelig. Og virkelig som å være tilbake i tid.

Jeg får vite at det går en liten buss til fjellet med fjorten farger. Så er den jeg tenker å ta. Jeg kommer til et lite marked. Og spør en tilfeldig om hvor bussen går fra. Og han peker på hvor det er. Men sier at den ikke går før om tidligst halvtime. Men han tilbyr seg å kjøre meg. For 150 pesos!?

Han hadde antakelig klart å lure meg med på den turen for en måned siden. Men nå er jeg i den billigste delen av Argentina, og skal saktens ikke betale 150 pesos som er ukelønnen til mange her, for å bli kjørt frem og tilbake. Så jeg orker ikke engang å diskutere prisen med han. Jeg venter på bussen i stedet.

Bussen kommer. Den er virkelig liten. Ikke mye mer enn en minibuss. En gammel en. Og den blir stappet med folk. Er visstnok noen små landsbyer oppover der. Sjåføren sier at jeg får bli med dersom det blir plass. I det han skal kjøre viser det seg minsanten at det er plass til meg også. I forsetet til og med. Dermed har jeg bedre både plass og utsikt enn de som sitter bak.

Mens sjåføren kjører på den svingete bratte grusveien oppover fjellet, gomler han cocablader og snakker med damen som sitter meg og han. Han ser så vidt på veien. Virker som at han kjenner den i blinde. Det går ikke fort. Men akkurat det er jeg glad for. For om jeg skulle gjort som jeg hadde planlagt, nemlig leie bil, så hadde jeg virkelig fått kjørt meg på denne veien. Anarjohkveien blir barnemat fra nå av. Barnemat med blåbær til.

Etter nærmere en time så kommer vi dit jeg skal av. Sjåføren stopper bilen. Vi står i et kryss med fire veier. Han går ut og åpner døren for meg. Er ikke måte på service! Han peker oppover den ene av de fire veiene. Jeg skal gå oppover der sier han. Det er ikke så langt. Jeg skal uten problem rekke å komme tilbake til bussen passerer her igjen på tilbaketuren.
"Oppover denne veien altså?"
"Ja."
"Ok, hva skal du ha for turen?"
"Åtte pesos."
Flott, dermed blir det 10 ganger billigere enn med mannen som ville kjøre meg opp. I tillegg får jeg en fin spasertur! I nærmere 4000 meters høyde!

Etter å ha gått et lite stykke oppover veien så ser jeg fjellet med de 14 fargene. Er et godt stykke. Og veien sirkler oppover. I tillegg er det stekende sol.

Men det er fredelig å gå oppover. Er ikke en sjel her. I blant kaster vinden seg over haugene. Den høres ut som 20 propellfly som på engang nærmer seg. Så med det første skjønner jeg ikke at det er vinden. Er friskt med vind i stekende sol. På hodet har jeg min sombrero som jeg fikk av Daniel i Bariloche. Den beskytter godt mot solen.

Selvom jeg drikker godt med vann, har på meg solfaktor og min råbarske sombrero, så er det ikke til å unngå å få en liten hodepine. Den kommer nok på grunn av høyden. Og av å bevege seg i høyden, og kanskje også på grunn av sola. Denne kroppen er ikke vant til å være mer enn maks 900 meter over havet.

Tar ikke altfor lange tiden, akkurat hvor lenge er jeg usikker på, siden jeg glemte å ta tiden, før jeg er ved utsiktspunktet. Fjellet er vakkert.. Men det skal visst være enda bedre i kveldsol, da kommer fargene virkelig fram.

Men man tager hva man haver, som min far pleier å si. Så jeg nyter synet i lyset jeg har nå. Men jeg vil nærmere. Så jeg går over til den høyeste haugen mot fjellet. Rundt meg har alle plantene torner. Planter som klarer å overleve i tørre ørkenlandskap har virkelig ikke lyst til å bli tråkket på.

Klarer du telle 14 farger?


Mens jeg trasker piler det titt som det er små firfirsler forran meg. De rekker alltid å gjemme seg før jeg får foreviget dem med min Leica. I Jujuy skal det visstnok også finnes skorpioner og slanger. Men de ser jeg (u)heldigvis ikke noe til på min tur til haugen.

Utsitken fra haugen er nydelig. Alt er fredelig. Bare vindkastene som bryter stillheten i blant. Jeg har kjøpt med meg frukt. Mango, fersken, eple og små gule plommer. Eplene er fantastisk gode. De er røde som de store man får kjøpt i Norge. Men er mye saftigere og søtere. Ferknene er enda bedre. Så saftige at munnen fylles med nydelig ferskensaft etter første bitt. Mangoen sparer jeg til jeg er tilbake på "busstoppet" mitt.

Etter en liten rast så er det å komme seg tilbake igjen. Og når jeg begynner å gå vender hodepinen tilbake. Den blir stadig sterkere jo nærmere jeg kommer busstoppet mitt. Men er på langt nær uutholdelig.

Vel tilbake på busstoppet åpner jeg mangoen min med kniven jeg kjøpte i Patagonia. Den er håndlagd der. Utenpå er ikke mangoen mye å se til, den ser studdelig ut. Men utseende kan bedra. Den er nemlig den saftigste mangoen jeg har spist i mitt liv. Og den mest smakfulle.
Hvorfor kan vi ikke importere disse fruktene til Norge i stedet for de vakre smakløse vi har i butikkene våre?

Kjøpe frukt i Argentina er en sann drøm. For 8 pesos (11 kroner) får man frukt som ville tilsvart 100 kroner i Norge, om ikke enda mer. Og i tillegg er den mye bedre!

Kniv fra Patagonia, mango fra Jujuy


Jeg venter.

Og jeg venter..

På bussen min...

Men den dukker ikke opp...

Fortsatt dukker den ikke opp....

Så etter en times venting bestemmer jeg meg for å begynne å gå. DET blir litt av en trimtur det! I tillegg er hodepinen verre. Men skal gå fint. Bare tenk på det som en god treningsøkt!

Så jeg begynner jeg å gå. Fantastisk utsikt. Men fantastisk utsikt betyr også at man skal gå ned hele den fantastiske utsikten.. Det trenger ikke være like fantastisk.

Men så etter kun ett kvarters gåing kommer bussen. Han stopper ved meg. "Hvordan var turen din?" Spør han som om han hadde kommet i riktig tid, og som om jeg stod ved "bussplassen". "Jo den var fin! Var nydelig der!"
"Flott! Kom inn. Du må desverre stå, for er så fullt."

Utsikten jeg hadde fra der bussen endelig plukket meg opp.


Går fint å stå. Alt er bedre enn å gå i tre timer ned til Humahuaca igjen. Når jeg kommer "hjem" til hostellet så er høydehodepinen verre en noengang. Er som en migrene. Så jeg legger meg rett inn på rommet. Får sove en liten halvtime. Og våkner med vedvarende hodepine. Men den forsvinner etter par hodepinetabletter. Og på kvelden får jeg Elvira til å vise meg rundt i lille Humahuaca. En bra dag!



C-G

tirsdag 14. desember 2010

Ørken, salt og Llama

Salt til maten


Ofte når man er i en større (eller mindre) gruppe, så er det en i gruppa som er surere og mer irriterende enn de andre. Dersom du ikke klarer å finne denne personen, eller du synes at alle de andre er irriterende, oppdager du at den personen er deg selv. På denne turen var jeg dess person..


Ekskursjonen til Purmamarca og Salinas Grandes skulle være klokken ni onsdagsmorgen for en uke siden. Jeg våknet klokken åtte. På feil fot.

Jeg hadde hatt mareritt hele natten og alt den morgenen irriterte meg. Dusjen var for vanskelig å få riktig varme på. Den hadde for svak stråle. Frokosten var ikke god nok. Alt var bare irriterende. Jeg følte absolutt ikke for å dra på noen ekskursjon..

Men jeg hadde alt betalt. Så gikk jeg til resepsjonen for å sjekke ut og betale for rommet. Så jeg spurte om det var greit at jeg lot tingene mine ligge på rommet. Det var greit. Så når jeg skulle dra ut for å vente på ekskursjonsbilen så var det ikke greit lenger. Dermed måtte jeg plutselig ompakke. Og da hadde jeg veldig dårlig tid, siden han ikke kunne si med en gang at det ikke var greit å ha tingene der.

Så jeg ompakket og satte det bak disken hans. Og nå først var han klar for å ta betalt for rommet. Endelig. Ferdigpakket og ut døra. Ekskursjonsmannen hilser på meg, og åpner døren til bilen sin for meg. Er en relativt ny bil. En blanding mellom minibuss og liten varebil. Bak sitter det tre stykker som hilser på meg.

Hun første som hilser er ei svenske. Hun heter Erica. Og rett etter å ha hilst så utbryter hun: "Du er sein." Ikke surt, men jeg synes jeg kan merke en irritert undertone.
"Yes... En sur gnien svenske, som ikke har råd til å miste ti minutter av sin ekskursjon, er med på turen. Akkurat det jeg trenger nå. Kommer til å bli tidenes kjipeste ekskursjon."

De tre i baksetet kjenner hverandre fra før. Så de snakker med hverandre, og med sjåføren. Mens jeg sitter i framsetet. Sier ikke et ord. Bare ser ut. På landskapet. Som stadig forandrer seg. Vakkert er det. Det er det ingen tvil om.

Så når de spør meg spørsmål, så svarer jeg kort. Klarer ikke å bli kvitt sinnet i meg. Det bobler dypt nede. Jeg prøver men det går ikke. Er en dårlig dag.

Men de fortsetter å stille meg spørsmål i ny og ne. Etter en god halvtimes kjøring, så sier sjåføren. Som nok har lagt merke til at humøret mitt ikke er på topp. "Carlos, I have something to confess. We pretended to be mad because you were late."
"Oh."
Svarte jeg.
På dette tidspunktet hadde jeg skjønt at den sure og irriterende personen i gruppa var meg.

På måten den svenske jenta hadde pratet på hele veien, kunne jeg lett høre at hun ikke var sur i det hele tatt, men i knall humør. De to andre var et kjærestepar, Saif (tror hvertfall det var det hun het) og Clemence. Saif fra England og Clemence fra Tyskland. Saif var også tydelig i godt humør. Mens Clemence ikke sa så mye. Sjelden egenskap til tysker å være har jeg erfart i min tid her.

Så kom vi fram til fjellet (Cerro de los siete colores) med syv farger i Purmamarca. Ja du gjettet riktig, det heter Purmamarca, fordi det var endel pumaer her en gang i tiden. Ikke så mange nu lenger.
Men det var en liten avsporing. Hvor var vi?

Fjellet med sju farger


Jo. Når vi kom fram dit, så gikk vi ut av bilen og så oss rundt. Pratet om løst og fast. Erica er visst fra Nord Sverige. Umeå. Så de har mer eller mindre samme humor og tilnærming til livet som vi som bor Nord i Norge.
Viste seg at de var utrolig kule mennesker! Og humøret mitt steg med høyder som krever avanserte matematiske metoder for å være målbare. Fantastiske mennesker og fantastisk natur kan gjøre en dårlig dag til en fantastisk dag!

Verden i kaktusperspektiv


Nok snakk om mitt premenstruelle humør denne dagen. Og over til eventyret som denne dagen var. Fargene på og rundt og i fjellene, som er i Purmamarca er ubeskrivelige. En rødfarge som jeg aldri har sett i mitt liv. Vakre kaktuser. Grønne fjell. Gråfjell. Steinformasjoner som jeg trodde bare var mulig i science fiction-filmer.
Fotoaparatet mitt gikk varmt (eller det ville hvertfall gjort det om det hadde kunnet gjøre det).

Purmamarca

Cerro siete colores

Fremme i den lille landsbyen Purmamarca var det et lite marked med forskjellige typer klær som er typisk for folket som bor i fjellene. Og ved den lille søte kirken var det et tre som visstnok er 1000 år gammelt. Det heter seg at i Jujuy bodde det mennesker før Buenos Aires var så mye som en liten hytte.

Er med trær som med mennesker, når de blir gamle bures de inne.


Etter en liten halvtime i Purmamarca starter kjøreturen over fjellet til Salinas Grandes. En saltørken. Den har jeg spent på helt siden før jeg reiste ut. Helt siden Toni og Linnea fortalte om den da de var i Argentina for noen år siden.

Orgelfjellene


Men først skal vi komme til det høyeste punktet jeg noengang har vært!
4170 meter over havflaten..
1701 meter høyere enn Norges høyeste fjell Galdhøgpiggen. Må nevnes for å sette ting i perspektiv. Det var selvfølgelig kodak-moment.

Erica, jeg, Clemence og Saif.
Høyt oppe. Særlig for en same.


I tillegg. Denne gangen. Så er det virkelig lamaer jeg ser. Ingen tvil. Det vil si, til og med tour-guiden bekrefter det. Skjønt, de er en subart. Så jeg husker ikke helt hva de EGENTLIG heter. Men for meg er de lamaer... 

Llama


Deretter til den hvite ørkenen. Det var utrolig. Hvit "sand" så langt øyet kan se. En gang i tiden var havet her. Før Andesfjellene sprengte seg opp fra havet. Dermed er det restene av havsalt som ligger igjen, og danner ørkenen. Men før det ble en ørken var det en svær salt innsjø. En sjø så salt at det er nesten umulig å synke i den. Men nu er det altså en nydelig hvit ørken.
Masse masse masse salt. (Masse er et veldig beskrivende ord, særlig om man bruker det mange ganger etter hverandre.)

Det fører til x-antall kodak-moments. Kan ikke beskrives. Så du får heller ta til takke med bildene.

Saltet renses i laguner
Etter å ha dyppet hånden i lagunen tar det bare sekunder før saltet krystalliserer seg på hånden min.


Touren avsluttes med en lunsj i en bitteliten landsby som ble født som resultat av utvinning av salt fra Salinas Grandes. Lunsjen er selvfølgelig lama. Kan ikke se en uten å spise en.

Mer Llama