Høydesyke ved fjellet med 14 farger

Etter salt, ørken og llama tok jeg bussen fra San Salvador de Jujuy til Humahuaca. Enda lenger nord i Argentina. Humahuaca er en liten plass som er 3000 meter over havet.

Ryggsekken min er nå større enn størst. Den veier et tonn, minst! Er så vidt jeg klarer å løfte den opp på ryggen. Heldigvis er ikke et lite tonn noe problem for en kraftkar som meg. To derimot, da begynner vi å snakke..

Men hvertfall, grunnen til at jeg nevner sekken min, er fordi den blir lagt merke til. Damene som passerer meg på gata måper med store øyne og utbryter: "Que grande!?" (Så stor!? red.anm.)
Og ja, det er desverre sekken min dem refererer til, og ikke det du kanskje trodde det var. Det er lett å skjønne, siden de ser opp og ikke ned. Skulle gjerne tatt bilde av den og lagt det ut her, men tviler på at det er plass på en liten dataskjerm.
Sekken altså.. 

Da jeg så kom fram i Humahuaca onsdagskveld. Så er det en liten dame som sier at hun har et hostel bare et kvartal fra bussterminalen. Og hun uttaler selvfølgelig også "Que grande mochilla!"

Hun skal ikke til hostellet enda. Men hun gir meg en liten lapp med navnet og kart over sentrum. Er lett å finne fram. Er ei ung jente som tar meg i mot. Med et utseende som er typisk for urbefolkningen i Sør Amerika.

Hostellet er ikke det du vil kalle moderne. Det er heller beskjedent. Er par soverom med fire senger i hver. Toalettet, eller dassen som jeg foretrekker å kalle den, er gammel. Samme gjelder dusjen. Men hele stedet har sin egen sjarm. I tillegg er doskålen en moderne porselenskål, og ikke bare et hull i gulvet som jeg hadde forestilt meg at det kanskje kom til å være her.

Og jeg blir godt mottatt. Damen som "plukket meg opp" på bussplassen heter Alexandra, og jenta som ligner Pocahontas heter Elvira. Alexandra er tidenes blideste dame. Elvira har en liten sjarmerende datter på to år som heter Elisa, hun sier "mila" hele tiden. Dvs, egentlig "mira", men søta får ikke til r'ene enda, og "mira" betyr "se". Alle toåringers favorittord.

Vi sitter på kvelden og snakker på Hostal de Ale "Suyay". Hostellet som etterhvert skulle vise seg å bli favoritten av de jeg har vært på så langt. Det har så og si sin egen sjel.
Jeg får anbefalinger for hva jeg burde se, og hvor jeg burde spise. Alt går på spansk så klart. Det vil si at det ikke går så fort. De gangene det går fort får ikke jeg med meg noe. Jeg forteller at dagen etter skal jeg til til Iruya. Men morgenen etter overtaler Alexandra meg til å bli der en natt til. Og i stedet dra å se på fjellet med 14(!?) farger i dag. Så til Iruya dagen etter.

Lille sjarmerende Elisa

Elvira, her utenfor hostellet, viste meg rundt i Humahuaca. Glemte desverre helt å få tatt bilde av den blide verten Alexandra.

Ja dál veháš sámegillii. Go dáppe lea nu erenoamáš. Áibbas eará guovlu ja luondu go Sámis. Muhto. Olbmot nu sulástahttet sápmelaččaid dáppe. Vuhto bures ahte buohkkain lea eamiálbmot varra. Ja sin vuohki ja hápmi lea seamma mo mis sámiin.

Vuoras olbmot geavehit gáhpiriid mat leat dábálaččat olbmuide geat orrut Andesváriin. Inka ja eará Andes álbmogiid maŋis boahttiid dábálaš biktasat. Ja maiddái ullubáiddit ja biktasat muđuid mat gullet dán guvlui.
Áhkkut dáppe leat seammaláganat go sámis, gassa bađat. Vázzet seamma sugadan vugiin mo sámeáhkkut.
Ja áigi maid lea seamma. Áigi dáppe manná njozet. Ii oktage doama.
Nuorat maid sulástahttet sámi nuoraid. Sis leat ođđaáigášas capsat ja biktasat. Muhto sin luondu lea seammalágan go mis.
Buohkkat leat uju. Muhto go háleštat singuin, de čájehuvvo ahte sii leat hui siivvus olbmot. Ja moddjás olbmot.

Lea dego leat ruovttus! (Earret báhkkasa dieđusge).

En kaktus vokser én cm per år. Lurer på hvor gamle disse er da..

Humahuaca

Og nå fortsetter jeg på norsk igjen. Akkurat det avsnittet føltes mest rett å skrive på samisk. Men kan jo hende Google translator klarer å oversette noe av det (selvom jeg tviler meget sterkt på at det kommer til å gi noen mening).

Det å gå rundt i Humahuaca er som å se inn i fortiden. Bare at det er enda bedre. For du er faktisk i fortiden. Men det skal jeg beskrive bedre i innlegget om Iruya. Iruya er en liten fjellby som jeg besøkte dagen etter. Der var det nydelig. Og virkelig som å være tilbake i tid.

Jeg får vite at det går en liten buss til fjellet med fjorten farger. Så er den jeg tenker å ta. Jeg kommer til et lite marked. Og spør en tilfeldig om hvor bussen går fra. Og han peker på hvor det er. Men sier at den ikke går før om tidligst halvtime. Men han tilbyr seg å kjøre meg. For 150 pesos!?

Han hadde antakelig klart å lure meg med på den turen for en måned siden. Men nå er jeg i den billigste delen av Argentina, og skal saktens ikke betale 150 pesos som er ukelønnen til mange her, for å bli kjørt frem og tilbake. Så jeg orker ikke engang å diskutere prisen med han. Jeg venter på bussen i stedet.

Bussen kommer. Den er virkelig liten. Ikke mye mer enn en minibuss. En gammel en. Og den blir stappet med folk. Er visstnok noen små landsbyer oppover der. Sjåføren sier at jeg får bli med dersom det blir plass. I det han skal kjøre viser det seg minsanten at det er plass til meg også. I forsetet til og med. Dermed har jeg bedre både plass og utsikt enn de som sitter bak.

Mens sjåføren kjører på den svingete bratte grusveien oppover fjellet, gomler han cocablader og snakker med damen som sitter meg og han. Han ser så vidt på veien. Virker som at han kjenner den i blinde. Det går ikke fort. Men akkurat det er jeg glad for. For om jeg skulle gjort som jeg hadde planlagt, nemlig leie bil, så hadde jeg virkelig fått kjørt meg på denne veien. Anarjohkveien blir barnemat fra nå av. Barnemat med blåbær til.

Etter nærmere en time så kommer vi dit jeg skal av. Sjåføren stopper bilen. Vi står i et kryss med fire veier. Han går ut og åpner døren for meg. Er ikke måte på service! Han peker oppover den ene av de fire veiene. Jeg skal gå oppover der sier han. Det er ikke så langt. Jeg skal uten problem rekke å komme tilbake til bussen passerer her igjen på tilbaketuren.
"Oppover denne veien altså?"
"Ja."
"Ok, hva skal du ha for turen?"
"Åtte pesos."
Flott, dermed blir det 10 ganger billigere enn med mannen som ville kjøre meg opp. I tillegg får jeg en fin spasertur! I nærmere 4000 meters høyde!

Etter å ha gått et lite stykke oppover veien så ser jeg fjellet med de 14 fargene. Er et godt stykke. Og veien sirkler oppover. I tillegg er det stekende sol.

Men det er fredelig å gå oppover. Er ikke en sjel her. I blant kaster vinden seg over haugene. Den høres ut som 20 propellfly som på engang nærmer seg. Så med det første skjønner jeg ikke at det er vinden. Er friskt med vind i stekende sol. På hodet har jeg min sombrero som jeg fikk av Daniel i Bariloche. Den beskytter godt mot solen.

Selvom jeg drikker godt med vann, har på meg solfaktor og min råbarske sombrero, så er det ikke til å unngå å få en liten hodepine. Den kommer nok på grunn av høyden. Og av å bevege seg i høyden, og kanskje også på grunn av sola. Denne kroppen er ikke vant til å være mer enn maks 900 meter over havet.

Tar ikke altfor lange tiden, akkurat hvor lenge er jeg usikker på, siden jeg glemte å ta tiden, før jeg er ved utsiktspunktet. Fjellet er vakkert.. Men det skal visst være enda bedre i kveldsol, da kommer fargene virkelig fram.

Men man tager hva man haver, som min far pleier å si. Så jeg nyter synet i lyset jeg har nå. Men jeg vil nærmere. Så jeg går over til den høyeste haugen mot fjellet. Rundt meg har alle plantene torner. Planter som klarer å overleve i tørre ørkenlandskap har virkelig ikke lyst til å bli tråkket på.

Klarer du telle 14 farger?

Mens jeg trasker piler det titt som det er små firfirsler forran meg. De rekker alltid å gjemme seg før jeg får foreviget dem med min Leica. I Jujuy skal det visstnok også finnes skorpioner og slanger. Men de ser jeg (u)heldigvis ikke noe til på min tur til haugen.

Utsitken fra haugen er nydelig. Alt er fredelig. Bare vindkastene som bryter stillheten i blant. Jeg har kjøpt med meg frukt. Mango, fersken, eple og små gule plommer. Eplene er fantastisk gode. De er røde som de store man får kjøpt i Norge. Men er mye saftigere og søtere. Ferknene er enda bedre. Så saftige at munnen fylles med nydelig ferskensaft etter første bitt. Mangoen sparer jeg til jeg er tilbake på "busstoppet" mitt.

Etter en liten rast så er det å komme seg tilbake igjen. Og når jeg begynner å gå vender hodepinen tilbake. Den blir stadig sterkere jo nærmere jeg kommer busstoppet mitt. Men er på langt nær uutholdelig.

Vel tilbake på busstoppet åpner jeg mangoen min med kniven jeg kjøpte i Patagonia. Den er håndlagd der. Utenpå er ikke mangoen mye å se til, den ser studdelig ut. Men utseende kan bedra. Den er nemlig den saftigste mangoen jeg har spist i mitt liv. Og den mest smakfulle.
Hvorfor kan vi ikke importere disse fruktene til Norge i stedet for de vakre smakløse vi har i butikkene våre?

Kjøpe frukt i Argentina er en sann drøm. For 8 pesos (11 kroner) får man frukt som ville tilsvart 100 kroner i Norge, om ikke enda mer. Og i tillegg er den mye bedre!

Kniv fra Patagonia, mango fra Jujuy

Jeg venter.

Og jeg venter..

På bussen min...

Men den dukker ikke opp...

Fortsatt dukker den ikke opp....

Så etter en times venting bestemmer jeg meg for å begynne å gå. DET blir litt av en trimtur det! I tillegg er hodepinen verre. Men skal gå fint. Bare tenk på det som en god treningsøkt!

Så jeg begynner jeg å gå. Fantastisk utsikt. Men fantastisk utsikt betyr også at man skal gå ned hele den fantastiske utsikten.. Det trenger ikke være like fantastisk.

Men så etter kun ett kvarters gåing kommer bussen. Han stopper ved meg. "Hvordan var turen din?" Spør han som om han hadde kommet i riktig tid, og som om jeg stod ved "bussplassen". "Jo den var fin! Var nydelig der!"
"Flott! Kom inn. Du må desverre stå, for er så fullt."

Utsikten jeg hadde fra der bussen endelig plukket meg opp.

Går fint å stå. Alt er bedre enn å gå i tre timer ned til Humahuaca igjen. Når jeg kommer "hjem" til hostellet så er høydehodepinen verre en noengang. Er som en migrene. Så jeg legger meg rett inn på rommet. Får sove en liten halvtime. Og våkner med vedvarende hodepine. Men den forsvinner etter par hodepinetabletter. Og på kvelden får jeg Elvira til å vise meg rundt i lille Humahuaca. En bra dag!

C-G