Indianere, fjellgeiter og skorpioner

I skrivende stund sitter jeg i en buss på vei til Iguazu fra Córdoba. Ikke nett her, men det hindrer meg ikke fra å prøve å skrive ferdig innlegget om den lille fjellbyen Iruya. Henger fortsatt etter i bloggskriving etter at jeg var i nordvest Argentina. I fortiden.

Men først litt om bussturene. Begynner jo etterhvert å bli en skikkelig tålmodig og vant bussturist. Det går busser alle veier i Argentina. De er som oftest komfortable med matservice og det hele. Men billige er de ikke. Hvertfall ikke i forhold til Argentinske standarder. Og bussen jeg tar nå er den dyreste hittil. I tillegg er det den dårligste. Ingen pute eller pledd, selvom det angivelig skulle være full cama (komplett seng).

Jeg har hatt semi camaer som er mye bedre enn dette. I tillegg hadde vi nå nettopp matpause i en café midt i ingenmannsland, i stedet for som de andre selskapene der vi får maten i bussen. Til middagstid. Denne gangen var vi spist mellom 1 og 2 om natten. Beste bussen jeg har tatt var den første. Fra BA til Bariloche. Etter det har det gått nedover i kvalitet i en gjevn kurve. Bussen fra Jujuy til Córdoba hadde heller ikke pledd. Og der hadde de aircondition på fullt hele veien. Så selvom jeg var godt kledd. Bedre føre var og alt det der. Så frøs jeg i bussen, virket som at de prøvde å fryse ned pasasjerene som i en science fiction film, for å få reisen til å virke kortere og senke aldringseffekten. Det hjalp ikke. Heldig som unngikk forkjølelse.

Fjellbyen Iruya

Iruya

Iruya var akkurat slik jeg hadde forestilt meg det etter å ha lest, hørt om, og sett filmer fra Andeslandsbyer. Eneste som manglet var Carl Barks sine firkantede egg og høner. Om Iruya ligger i en del av Andesfjellene er jeg litt usikker på, og akkurat nå kan jeg ikke slå opp i noe oppslagsverk. Men jeg antar de er i slekt. Ganske nær slekt siden de er såpass nærme. Jeg tror alle fjell i verden er i slekt, hvorfor ellers er de så like? Og ikke minst høye. Noen fjell er høyere enn andre. Men sånn er det med mennesker også. Og vi er visst alle i slekt. Både i følge Bibelen og i følge evolusjonsforskere.

Om jeg syntes bussruten til fjellet med de fjorten farger var skummel. Så var bussturen til Iruya enda mer utfordrende. Det var en standard størrelse buss. Med litt flere seter. Og bussen ser ut til å være fra 60-70 tallet. Bagasjen vår ble slengt oppå taket til bussen. God trening for den lille fjellargeniteren, med tanke på at sekken min nå antakelig veier et sted mellom 25 og 30 kg.

Bildet viser ikke i det hele tatt hvor bratt og smalt det faktisk er

Veien går i lange sikk-sakk svinger først oppover, så nedover. Den kun 50 km lange bussturen tar over 3 timer. Sier i klartekst hvor svingete det er. Heldigvis er sjåføren dyktig som James Bond. Og heldigvis prøver han ikke å kjøre like fort som Mr. Bond.

Iruya er litt lavere nede enn Humahuaca, ca 2700 meter o.h. . Men plasseringen gjør at man føler seg høyere oppe. Vel framme ved den lille kirken i Iruya blir jeg fulgt opp til hostellet som Alexandra fra Humahuaca har anbefalt meg.

Utsikten fra hostellet

Fra hostellet er det knall utsikt over Iruya. Fantastisk plassering. Høye fjell med vakre, nesten sølvaktige farger, på alle kanter. Trær er det her og der. Og grønt noen steder. Husene er lagd av en type brunstein, som visstnok skal holde godt på varmen om vinteren, og sørge for at det ikke blir for varmt i solsteiken. Er store temperatur forskjeller her. Om natten på vinteren blir det ofte kaldere enn minus 30. Om sommeren opptil 40 grader mens sola står på dagen.

På bussplassen i Humahuaca kom jeg i prat med en kar fra Buenos Aires som kaller seg Jacky. Han er 45 år. Hans ekte navn er Juan Carlos, husker ikke etternavnet hans lenger. Han viser seg å være en meget interessant karakter. På bussen knasker han cocablader. Så og si alle de infødte gjør også det. Det hjelper mot høydesyke, sultfølelsen, og skal ellers ha en veldig bra helsemessig effekt. Så når han tilbyr meg noen, så sier jeg ja takk til par blader. De smaker ganske sterkt og ligner veldig på seljeblader. Det virker til å hjelpe. For som i går så har jeg en begynnende hodepine. Men denne gangen blir den med å være påbegynnende, virker som at de par cocabladene fører til at den ikke vinner gjennom.

Etter at jeg har fått tingene mine på plass på hostellet. Så går jeg nedover de små koselige gatene i Iruya. Og inn på nærmeste restaurant. Der har Jacky allerede spist. Men vi blir enige om å gå sammen og kike etter at jeg er ferdig å spise. Jeg bestiller meg ribbe av storfekjøtt. Er sjelden det slår feil. Selvom det har vist seg at det også kan være av ymse kvalitet. Men denne er av ypperste kvalitet. I tillegg er det veldig billig i Iruya. Langt fra all far vei.

Mett og fornøyd møter jeg opp med Jacky, og vi begynner på vår gåtur gjennom Iruya. Vi går innover de små gatene, og har utsikt mot fjellene. I tillegg til elvedalen som husene starter lags. Der er bare en bitteliten elv nå. Men under regnsessongen som begynner hvert øyeblikk, vokser elven seg stor og sterk.

Øynene blir ikke mett av å gå her. Folk går i gammeldagse klær. De fleste har hatt. Ungene leker fortsatt ute, med det naturen måtte a å by på av leker. Og den har nok å by på. Fremkomstmidlene her er muldyr, esel, hest og apostlenes hester. Dyrene er i svært varierende kondisjon. Noen av hestene er like tynne som de jeg har sett i La Matanza. Mens andre er velfødd og i perfekt kondisjon. På utkanten er det inngjerdinger med par svin i hver. Svært små steininnhengninger. Svinedriten dunster som bare svinedrit kan.

Langs fjellsiden er det beitende fjellgeiter og killinger. Jeg elsker dette stedet.

Vi går videre helt til dit en annen liten elv renner sammen med elven som passerer Iruya. På veien treffer vi noen barn som forteller oss litt om hvor vi kan gå. Jeg tar bilder. Jacky spør en gjeng gutter på rundt 8-10 år om de har funnet interessante steiner. Kanskje noen pilspisser? De sier ja, men at de har det hjemme i husene sine. Og de kan hente dem dersom han vil kjøpe. Men fullt så interessert er han ikke. Han vil heller finne sine egne spesielle steiner.

Steinguttene (Ikke at de var stein altså)

Oppe i elven, som renner ned til Iruyas elv, er det laget en liten demning. Slik at det dannes en liten dam. I denne dammen er det fullt av barn som bader. Latteren og leken høres godt helt hit. 200 meter unna.

Jacky får en idé. Hva om vi går opp igjen oppover elveløpet? Den passerer jo tross alt Iruya. Hørtes ikke ut som en dum idé det sier jeg. Den var ikke fullt så smart som jeg først tenkte.

Er ganske steinete å gå der. Er steinete overalt i en stein landsby. Men er spesielt steinete langs elven. På turen oppover elven forteller vi litt til hverandre om hvordan det er der vi bor. Og hva vi har gjort. Det viser seg at Jacky har vært skilt i 11 år. Han har to sønner med sin tidligere kone. Han driver med Tai Chi.

Etter å ha dyppet hodet i den kalde bekken, for å kjøle seg ned, forteller Jacky at han bodde i fjellene i Argentina i et helt år en gang. Han drev med meditasjon og levde av det som var mulig å få tak i. Så han har spist alle mulige slags insekter. Dette var en slags følge av at han etter skillsmissen sin kuttet over vristene sine i sorg. Men han overlevde heldigvis. Både for han og, og hans sønner. Nå er planen hans å bo et helt år i Iruya. Misunner han det litt. Må være fint å bo her, så langt fra storsivilisasjonen.

Badeunger

Oppover her skulle vi

Jacky ville ikke bli tatt bilde av, så jeg sneik meg til et

Med seg på turen bærer han en bag. I baggen har han kokeutstyr, kopp, og to kniver. En natokniv, den er til selvforsvar, den andre er en gauchokniv, til mat. Han virker til å være tidenes tålmodigste mann og utrolig snill. Men ikke så sprek lenger. Han må ha vært sprekere den gangen han bodde alene i fjellet tenker jeg.

På turen vår må vi stadig hoppe over bekken, for å ha rute å gå på, ikke etter vann. Vi finner noen interessante småsteiner. Men ingen pilespisser. Er veldig fin utsikt nedover elven de gangene vi stopper. Og fjell og steinformasjonene rundt oss er fascinerende. Er ikke mulig å se seg mett. Men det går mye saktere oppover elven enn jeg først hadde forestilt meg. Vanskelig terreng. I tillegg har Jacky en dårlig fot.

Etter en god stund treffer vi på en fjellindianer og hans sønn som jobber med å legge kabel. Vi spør han om hvor vi må gå for å treffe Iruya riktig, og om det er langt igjen. Han sier at det er opp til høyre fra elven, deretter venstre, bare et bittelite stykke igjen til vi skal ta til høyre. Men indianere er visst som samer. Når de sier det bare er et bittelite stykke igjen. Så betyr det som oftest at det er et meget godt stykke igjen.

Jeg og Jacky går opp til høyre for tidlig. For vi går langs en forhøyning i noen hundre meter. Før det viser seg at det er en blindvei. Så vi må snu. Vel nede fra forhøyningen treffer vi på indianeren. Han er også på vei tilbake til Iruya nå. Han sier at det er bare å følge han. Han går fort. Veldig fort.

Tar ikke mange minuttene før indianeren, som jeg vil tippe er rundt 40 år, vanskelig å vite siden de som oftest ser yngre ut enn de er, er flere hundre meter forran også. I blant stopper han opp, ser seg tilbake for se at vi fortsatt følger. Han tørker seg lett på pannen. Før han fortsetter i samme tempo. Det er for å vente på oss. Ikke for at han behøver hvile.

Så ser vi veien han snakket om. Den skrår bratt til høyre. Så til venstre. Så til høyre. Så til venstre igjen. Igjen stopper han opp. Ser bort på oss. Før han går opp skråningen kjapt som en fjellgeit og blir borte. Men nå vet vi hvertfall hvor vi skal opp.

Her forsvinner den innfødte som en fjellgeit opp skråningen

Vel ved fjellstien så viser den seg å være enda brattere enn vi først trodde. Jeg tar bagen til Jacky. Vil ikke at han skal måtte konsentrere seg om både foten og bagen. Etter en stund med klatring og balansering når jeg toppen. Og noen minutter senere kommer også Jacky. Litt av en tur! «Bra treningsøkt du foreslo for oss din gamle tulling!» Sier jeg til Jacky. Han er enig. Og smiler bredt etter at han har fått tilbake pusten.

Så vandrer vi igjen oppover noen andre bittesmå trange gater i den lille koselige Iruya. Møter på dyr og barn. Jeg tar bilde av en liten gutt som jobber med spade like ved kanten av landsbyen mot fantastisk utsikt. Utrolig nok klarer jeg å slette bildet.. Et av bildene jeg har vært mest fornøyd med gjennom hele Argentina turen min.

På kvelden drar jeg på den lokalefesten. Er visstnok nesten aldri fest her. Jeg har tilfeldigvis truffet å komme den dagen det skal feires at avgangselevene er ferdig med skolen. Jeg sitter på steingjerdet og ser så og si hele byen komme til festen. Avgangselevene er pyntet med kjoler og dress.

Det feires ute selvfølgelig, på skolens basketballbane. Tipper det er rundt 300 - 400 gjester. Inklusive meg blir det altså 301 - 401 gjester. Inngangsbilletten for ikke inviterte er 20 pesos. Det innholder mat og så mye drikke man vil ha. Billig! Er interessant å se hvordan det festes oppe i fjellet her. Ikke ulikt Finnmark. Beskjedent i starten. Mennene drikker. Damene prater. Senere er mennene fulle, mens jentene danser.

Det viser seg desverre at man må betale dyrt for noe som er billig. Dagen etter er jeg matforgiftet for andre gang i Argentina. Samme er verten min. Hun sier at kyllingen var kald. Det er ikke bra. Denne dagen hadde jeg tenkt å gå til San Isidro en mindre fjellandsby enda høyere oppe. Men med diarémage så avlyser jeg planen min. Blir i stedet løping frem og tilbake fra doen og ligging i sengen mens jeg synes synd på meg selv. Men er ikke så galt at det ikke er godt for noe. På en av mine dobesøk oppdager jeg at jeg ikke er alene på do. Ved vasken er det en skorpion! Jeg tar nervøst et bilde av den med mobilen min.

Bildet ble desverre tragisk dårlig. Sånn er det når man ikke tar med kamera på dass.. Men om du har ekstra god fantasi, så ser du at det er en skorpion der. Den var ca 1,5 meter fra meg.

Siste buss tilbake til Humahuaca går 1515. Så jeg går ned til kirken for å vente på den. Der treffer jeg på Jacky. Han har vært hos frisøren. Barbert bort håret sitt. Han ser skikkelig ung ut. Og han er like pratsom som i går. Og takker igjen for at jeg trimmet han i går. Han føler seg allerede slankere! Jeg er glad for at han ikke bryr seg om at jeg ikke skjønner alt han sier. Han prater masse til meg for det. I rolig tempo. Tror jeg lærte en god del mer spansk av å henge med han. I det skal jeg til å gå til bussen gir han meg tidenes varmeste klem.

I Humahuaca hviler jeg noen dager på hostellet til Alexandra. For å bli kvitt matforgiftning, og å få tilbake krefter til turen videre.

Neste innlegg blir om studentbyen Córdoba.

C-G

PS. Må legges til om bussen til Iguazu (nå som jeg er vel framme) som jeg er meget misfornøyd med. Tror det var sengedyr på stolen min der. For etter bussturen har jeg flere merker på kroppen etter dyr som har spist på meg. I tillegg var det ikke vann på busstoalettet.. Så er siste gang jeg bruker det selskapet. 

Han poserte til slutt!