tirsdag 14. desember 2010

Ørken, salt og Llama

Salt til maten


Ofte når man er i en større (eller mindre) gruppe, så er det en i gruppa som er surere og mer irriterende enn de andre. Dersom du ikke klarer å finne denne personen, eller du synes at alle de andre er irriterende, oppdager du at den personen er deg selv. På denne turen var jeg dess person..


Ekskursjonen til Purmamarca og Salinas Grandes skulle være klokken ni onsdagsmorgen for en uke siden. Jeg våknet klokken åtte. På feil fot.

Jeg hadde hatt mareritt hele natten og alt den morgenen irriterte meg. Dusjen var for vanskelig å få riktig varme på. Den hadde for svak stråle. Frokosten var ikke god nok. Alt var bare irriterende. Jeg følte absolutt ikke for å dra på noen ekskursjon..

Men jeg hadde alt betalt. Så gikk jeg til resepsjonen for å sjekke ut og betale for rommet. Så jeg spurte om det var greit at jeg lot tingene mine ligge på rommet. Det var greit. Så når jeg skulle dra ut for å vente på ekskursjonsbilen så var det ikke greit lenger. Dermed måtte jeg plutselig ompakke. Og da hadde jeg veldig dårlig tid, siden han ikke kunne si med en gang at det ikke var greit å ha tingene der.

Så jeg ompakket og satte det bak disken hans. Og nå først var han klar for å ta betalt for rommet. Endelig. Ferdigpakket og ut døra. Ekskursjonsmannen hilser på meg, og åpner døren til bilen sin for meg. Er en relativt ny bil. En blanding mellom minibuss og liten varebil. Bak sitter det tre stykker som hilser på meg.

Hun første som hilser er ei svenske. Hun heter Erica. Og rett etter å ha hilst så utbryter hun: "Du er sein." Ikke surt, men jeg synes jeg kan merke en irritert undertone.
"Yes... En sur gnien svenske, som ikke har råd til å miste ti minutter av sin ekskursjon, er med på turen. Akkurat det jeg trenger nå. Kommer til å bli tidenes kjipeste ekskursjon."

De tre i baksetet kjenner hverandre fra før. Så de snakker med hverandre, og med sjåføren. Mens jeg sitter i framsetet. Sier ikke et ord. Bare ser ut. På landskapet. Som stadig forandrer seg. Vakkert er det. Det er det ingen tvil om.

Så når de spør meg spørsmål, så svarer jeg kort. Klarer ikke å bli kvitt sinnet i meg. Det bobler dypt nede. Jeg prøver men det går ikke. Er en dårlig dag.

Men de fortsetter å stille meg spørsmål i ny og ne. Etter en god halvtimes kjøring, så sier sjåføren. Som nok har lagt merke til at humøret mitt ikke er på topp. "Carlos, I have something to confess. We pretended to be mad because you were late."
"Oh."
Svarte jeg.
På dette tidspunktet hadde jeg skjønt at den sure og irriterende personen i gruppa var meg.

På måten den svenske jenta hadde pratet på hele veien, kunne jeg lett høre at hun ikke var sur i det hele tatt, men i knall humør. De to andre var et kjærestepar, Saif (tror hvertfall det var det hun het) og Clemence. Saif fra England og Clemence fra Tyskland. Saif var også tydelig i godt humør. Mens Clemence ikke sa så mye. Sjelden egenskap til tysker å være har jeg erfart i min tid her.

Så kom vi fram til fjellet (Cerro de los siete colores) med syv farger i Purmamarca. Ja du gjettet riktig, det heter Purmamarca, fordi det var endel pumaer her en gang i tiden. Ikke så mange nu lenger.
Men det var en liten avsporing. Hvor var vi?

Fjellet med sju farger


Jo. Når vi kom fram dit, så gikk vi ut av bilen og så oss rundt. Pratet om løst og fast. Erica er visst fra Nord Sverige. Umeå. Så de har mer eller mindre samme humor og tilnærming til livet som vi som bor Nord i Norge.
Viste seg at de var utrolig kule mennesker! Og humøret mitt steg med høyder som krever avanserte matematiske metoder for å være målbare. Fantastiske mennesker og fantastisk natur kan gjøre en dårlig dag til en fantastisk dag!

Verden i kaktusperspektiv


Nok snakk om mitt premenstruelle humør denne dagen. Og over til eventyret som denne dagen var. Fargene på og rundt og i fjellene, som er i Purmamarca er ubeskrivelige. En rødfarge som jeg aldri har sett i mitt liv. Vakre kaktuser. Grønne fjell. Gråfjell. Steinformasjoner som jeg trodde bare var mulig i science fiction-filmer.
Fotoaparatet mitt gikk varmt (eller det ville hvertfall gjort det om det hadde kunnet gjøre det).

Purmamarca

Cerro siete colores

Fremme i den lille landsbyen Purmamarca var det et lite marked med forskjellige typer klær som er typisk for folket som bor i fjellene. Og ved den lille søte kirken var det et tre som visstnok er 1000 år gammelt. Det heter seg at i Jujuy bodde det mennesker før Buenos Aires var så mye som en liten hytte.

Er med trær som med mennesker, når de blir gamle bures de inne.


Etter en liten halvtime i Purmamarca starter kjøreturen over fjellet til Salinas Grandes. En saltørken. Den har jeg spent på helt siden før jeg reiste ut. Helt siden Toni og Linnea fortalte om den da de var i Argentina for noen år siden.

Orgelfjellene


Men først skal vi komme til det høyeste punktet jeg noengang har vært!
4170 meter over havflaten..
1701 meter høyere enn Norges høyeste fjell Galdhøgpiggen. Må nevnes for å sette ting i perspektiv. Det var selvfølgelig kodak-moment.

Erica, jeg, Clemence og Saif.
Høyt oppe. Særlig for en same.


I tillegg. Denne gangen. Så er det virkelig lamaer jeg ser. Ingen tvil. Det vil si, til og med tour-guiden bekrefter det. Skjønt, de er en subart. Så jeg husker ikke helt hva de EGENTLIG heter. Men for meg er de lamaer... 

Llama


Deretter til den hvite ørkenen. Det var utrolig. Hvit "sand" så langt øyet kan se. En gang i tiden var havet her. Før Andesfjellene sprengte seg opp fra havet. Dermed er det restene av havsalt som ligger igjen, og danner ørkenen. Men før det ble en ørken var det en svær salt innsjø. En sjø så salt at det er nesten umulig å synke i den. Men nu er det altså en nydelig hvit ørken.
Masse masse masse salt. (Masse er et veldig beskrivende ord, særlig om man bruker det mange ganger etter hverandre.)

Det fører til x-antall kodak-moments. Kan ikke beskrives. Så du får heller ta til takke med bildene.

Saltet renses i laguner
Etter å ha dyppet hånden i lagunen tar det bare sekunder før saltet krystalliserer seg på hånden min.


Touren avsluttes med en lunsj i en bitteliten landsby som ble født som resultat av utvinning av salt fra Salinas Grandes. Lunsjen er selvfølgelig lama. Kan ikke se en uten å spise en.

Mer Llama

5 kommentarer:

  1. Først, har ikke du en Leica? Blir det ikke da Leica-moments? hehe..:p

    Hvordan smakte Llamakjøttet btw? Kan det sammenlignes med noe..

    Ruoŧŧanieidda...:)
    Får snakkes mer om turen i romjula..;)

    SvarSlett
  2. Hehe, ja, har en Leica. Så er kanskje Leica moment jeg burde kalle det ;P

    Llamakjøtt smakte hmm.. Litt som sau, men ikke fullt så mye smak. Og så ut litt som oksekjøtt. Passer veldig bra som grytekjøtt. Er mørt, men ikke så smakfullt.

    Det får vi! Lykke til med Førjulsturneringen forresten ;)

    "Eia var vi der?" Hva betyr det? :P

    SvarSlett
  3. Olav Andreas Strand15. desember 2010 kl. 07:06

    Haha, ler høyt av bloggen, du skriver skikkelig bra!

    Liker bildene også, kos deg videre!

    SvarSlett
  4. :D Takk for det Olav. Godt å høre at du leser ;)
    Skal nok klare å kose meg den siste uka mi også :)

    SvarSlett