Verdens høyeste fjell!

Utenom alle de høye i Asia så klart..


På lørdag reiste jeg grytidlig (kl 7 gikk bussen) på dagstur fra hovedstaden i provinsen Mendoza til Puente del Inca, som betyr Inkabroen.
Det var et utrolig syn. Er naturen som selv har laget en bro over en varm elv. Inkaene bygde visstnok en spa rett ved den. Og derfor heter den nu på spansk inkabroen. Er vanskelig å beskrive den, men det kommer par bilder her:

Puente del Inca

Under broen

Etter å ha sett den fantastiske skapelsen. Så spiste jeg en stor biff på en av de to restaurantene. Og der var den en som tilbød seg å kjøre meg til Acongagua parken for 50 pesos. Dyrt. Men da slapp jeg hvertfall å vente på bussen som går dit i to timer. Så jeg hoppet med han. Og han kjørte meg helt fram til parken.


Det gikk en sti langs en liten canoyn som Rio Mendoza har laget. Bitteliten elv på bunnen av canyonen. Alle veier du ser her er nydelige. Vakre fjellformasjoner bak deg. Til høyre. Og til venstre. Mens forran er mektige Acongagua!

Jeg gikk et stykke mot det 6962 meter høye fjellet langs en steinete sti. Til jeg kom på toppen av en haug. For å få litt bedre oversikt. Det er når man tar seg tid til å stoppe og trekke inn luft at man virkelig klarer å ta innover seg mektig natur. Jeg ble stående lenge bare å se på Acongagua og fjellformasjonene rundt meg. Til venstre på Acongagua kunne jeg se på fjellet noe som ligner en pyramide. Meget spesielt.

Deretter gikk jeg ned til Laguna los horcones. Nydelig liten lagune. Grønt gjennomsiktig vann. Der satt jeg alene lenge.. Nøt den nydelige naturen. Tok bilder av småfuglene som var rundt meg. Delte kjeksen min med dem. Og så fant jeg i sekken. En kaffelikør! Som jeg hadde kjøpt i Bariloche. Så jeg smakte den for første gang nå. Den var fantastisk god. Mulig at atmosfæren hadde mye å gjøre med det. Men likevel. Beste kaffelikøren jeg noengang har smakt! (Og billigste, 6 pesos, ca 8 kroner) I nydelige omgivelser..

Laguna los Horcones

En av mine kjeksvenner

Landsbyen ved Inkabroen

Flokken med muldyr

Så var det tid for å komme seg tilbake. Jeg gikk langs canyonen til den lille elva helt ned til Puente del Inca. Var en småslitsom men fin spasertur på ca en time. Fikk masse sand i skoen! På slutten av turen traff jeg på en flokk med muldyr.
Vel tilbake i den lille landsbyen slappet jeg av med en velfortjent cola, til bussen tilbake til Mendoza dukket opp.

Carl-Gøran

Vinsmaking i Mendoza

Mendoza.
Største vindistriktet i Argentina.
Og er man her, så er det en ting man må gjøre: Smake vin!

På hostellet er jeg blitt kjent med Stéphanie fra Nederland og Claire fra Sveits, så jeg henger meg på dem på vinsmaking i Maipu. I Maipu er det visstnok mange forskjellige vinbodegaer. Planen er å leie sykkel og å sykle fra bodega til bodega.

Etter en snau halvtime i buss er vi framme i Maipu. Der vi hopper av og kommer til Mr. Hugos sykler. Han leier ut sykkel til 25 pesos, inklusiv gratis vin. Ingen sykkeltur uten vin som det heter!

Under vin konsumeringen kommer vi i snakk med en engelskmann ved navn Matt og tre israelere (en gutt hans kjæreste og hennes venninne). Vi blir enige om å sykle sammen. Så etter å ha tømt vinglasset sykler vi avgårde.

Syklende vinsmakere. Matt og Stéphanie.

Vi tar av til venstre. Etter ca 300 meter så stopper den ene israelske jenta og utbryter: "Kartet til Hugo er feil!". Kjæresten hennes mener at Mr. Hugo må ha vært full da han tegnet kartet. Så etter litt om og men så snur vi da, som kartleseren vil at vi skal. Men som alle vet, så skal man aldri la jenter lese kart. Etter å ha syklet et lite stykke til høyre for Mr. Hugo, så viser det seg at Mr. Hugo hadde rett, og dermed sannsynligvis ikke var full mens han tegnet kartet. I stedet er det nok vår venninne som er en smule brisen, i tillegg har hun som nevnt naturlig nok kartlesningsbegrensninger på grunn av sin naturlige femininitet.

Men denne gangen snur vi ikke, for er en sjokoladefabrikk denne veien. Så da tar vi den først i stedet for den borteste vinbodegaen som planlagt. Det er en bitteliten sjokoladefabrikk. Det koster 15 pesos for smaking av det de lager der og en rundtur.
 

Første smakerunde er olivenolje og diverse delikatesser å ha til brød og/eller salat. Veldig godt! Spesielt en kremost og aubergine pasté. Deretter er det tur for søtsakene. Forskjellige versjoner av Dulce de leche, Argentinas spesialitet. Så kommer den beste delen. Forskjellige likører. Husker ikke hvor mange forskjellige det var, men vi fikk smake på to hver. Alle mennene, inklusive meg selvfølgelig, hadde absinth som en av valgene. Men først smaker vi en sjokoladelikør med diverse andre smaker i. Mmm.. Veldig god..
Mens absinthen er som ventet veldig sterk!
Er et show i seg selv å se hvordan man skal blande den. Med sukker i t-skje som dyppes i absinthen, fø den tennes på. Og deretter røres inn i absinthen.

Claire er klar for damedrink!

Klargjøring av absinthen.

Før

 

Etter

Så får vi touren våres. Det er tidenes korteste tour. Og når jeg sier tidenes korteste, så mener jeg tidenes korteste. Damen viser oss rommet der olivenoljen lages. "Dette er maskinen som olivenoljen lages i." sier hun. Så åpner hun en whiskeytønne: "Lukt på denne." Vi lukter etter tur.
Og det var det. Så bærer det av sted på Mr. Hugos sykler til neste plass.

Tatt fra sykkel i høy fart! (med vin som drivstoff)

Utsiden til bodegaen

Dit er det et godt stykke. Og midt i sykkelturen våres bestemmer Matt seg for å øke farten. Og Stéphanie som er fra Nederland, der sykkel er religion, følger etter. Det betyr jo at "vikingen", som er blitt mitt kallenavn i Mendoza, også følger på. Men desverre så er ikke Israel og Sveits like gode i sykling.

Jeg og den syklende hollenderen følger blindt den spreke engelskmannen. Og mister dermed de andre. Vi venter i en time på Tomasso vinbodegaen. Bestiller så klart vin. Til slutt gir vi opp å vente. Dermed er det på tide med mat. Matt og Stéphanie deler ett brett med gode argentinske oster og skinker. Mens jeg bestiller cordero de Patagonia, lam fra Patagonia. Det smaker himmelsk.

På vei inn

Vi treffer på ei tysk jente som heter Anna. Så melder vi oss på vinsmaking inklusive tour. Det er et par fra England med, en mann fra Tyskland. I tillegg til oss. Store deler av vest-europa er dekket.

Matt, Stéphanie, jeg og Anna

Vinguiden

Den søte lille argentinske tourguiden vår er ekstra interessert i Norge. Hun sier at hun har lyst til å reise dit. For hun ser for seg at det er nydelig der. Samtidig forteller hun om vinene. Og hvordan vi ser om det er en ung eller en gammel vin, i tillegg til hvordan man skal smake den. Før hun plutselig spør hvilket språk vi snakker i Norge. De andre europeerne begynner å le. Jeg forteller henne at det er norsk, og at det ikke er så uvanlig at folk spør. Hun har fortsatt ikke nevnt de andre representerte landene med et ord.

Første vinen jeg smaker er en to år gammel Malbec. Den er god. Deretter en eldre Malbec, tror den er 8 år gammel? Den er enda bedre. Så en to år gammel Cabernet Sauvignon. Og til slutt en dessertvin, som guiden presiserer er hennes klare favoritt. Min favoritt blir Cabernet Sauvignonen.

Deretter blir vi tatt med tour. En skikkelig tour denne gangen. Først viser hun oss drueplantene. Malbec bladene har tre "fingre", mens Cabernet Sauvignon har fem. Deretter får vi se gammeldagse vinmaskiner(?), som nå brukes til lagring. Før touren bærer ned i vinkjelleren med tønner. Igjen begynner hun å snakke om Norge. Hun har vært i et museum et eller annet sted i USA der det visstnok er en slags innledning for mange av verdens land, inklusive Norge. Hva dette museet heter husker jeg ikke, men det er visstnok veldig berømt! Og hun sier at det var særlig en norsk parfyme som hun falt helt for. Men den er ikke mulig å få tak i Argentina. Hun har kun gode ord å si om Norge.
Og da går det opp for meg.. Vinguiden flørter med meg!

Touren fortsetter med visning av støvete gamle flasker som jeg kun har sett på film tidligere. Og avsluttes med at vi får se alle årgangene som bodegaen har produsert. Deretter, glade og fornøyde, og litt småpussete (vi fikk muligheten til å spytte ut vinen, men gjorde noen av oss det? Nei, er du gal!), sykler vi tilbake til Mr. Hugos sykler.

Rafting and flyfishing (just like the commercial)

Alright. Then I will try another blog post in english. The name of the post: "Rafting and flyfishing"! It is what is on every poster in all the bus terminals I have seen so far.

The ranch by Rio Manso.

Last friday I went rafting for the first time in my life. Since I was canoing this summer, and canoing was a lot of fun and really challenging, I thought it was about time for a new river challange.

I bought the trip from one of the tourist stores in Bariloche. A tourist store is a store were they sell tours for tourists, not tourists. The reason tourists are called tourists is actually because they like to buy tours! How logical the world is sometimes.

Very well. And the rafting was going to happen in Rio Manso. The river starts in Argentina, and ends out i Chile. Which means that this day I got to visit a whole new country!

The buss trip took about one and a half hour. We got to a really nice ranch in a beautiful valley in between the Andes. There we got our equipment, and also breakfast. Breakfast in Argentina means medialunas (really sweet bread) and coffee or tea. There after we were handed the rafting equipment. The reason I say we, is because there were five other guys going rafting. And they were from Israel.

I learned in Bariloche that a lot of people from Israel come to South America. The reason is that they have mandatory military service in Israel, not that we don't have it in Norway, but in Israel it is three(!!) years for the boys and two years for girls(!!). Which after they want to travel before they start studying and getting ready for the serious grownups life.

I lived, as before mentioned (read my last post), at Freedom Hostel. 90 % of the guests were from Israel. Which is ok. But there is one big drawback when most people are from only one country. They speak mostly their own language, and they take up the whole hostel. So it felt more like being in Israel than being in South America. Most people around spoke hebrew.

Anyway. I was going rafting with five guys from Israel (from a different hostel than the one I stayed at). When we got into the boat our rafting guide at once started telling us how to act if something happened and different commands for the rafting. A very important part of the "how to react" was how to react if you fall of the raft. Which I thought was mandatory, if it happened. Like, what are really the chances to fall out!? Later on I learned to rethink my thoughts.

It was obvious that the israelis had almost never been on a river before, and surely never used a padle before. Most of them used the padle like a nine year old girl might use it. Already in the second rapid one of the israelis fell off. Since it wasn't an especially dangerous rapid, the guide got to show us how to get someone up of the water.

Before

It was a good thing it happened, because after that everybody was really focused and the rapids went smoothly.
Until we got the the most difficult one.
Everybody was supposed to row the fastest and hardest they were able to. But unfortunately, the ones on my side of the raft did not manage as well as the ones on the other side. So the raft turned right before the fall. I was the behind rower on my side. And in the rapid I was most vulnarable. Even though I used my padle as tough as possible I had no chance. I fell off the raft.

I fell backwards in the water, and turned upside down and all the way around. Everything around me was dark. I was under the water. In the middle of a river. A river with high current. I couldn't breathe and all I could see was bubles.

Alright Carl-Gøran. Keep calm, soon enough you will be up. And I was, suddenly my head was above water! But I drew breath too soon.. Which means I swallowed a lot of water, and of course I started caughing. But also I saw the raft, it was just beside me. And the instructor reached out his padle, and in the manner of seconds I was onboard the raft again.

After

The rafting guide told me that for a couple of seconds I was under the raft itself. But all went ok! And suddenly the adrenalin started to pump through my vains and I could do nothing but smile! I had fallen in to a fast running river, and gotten up from it without much fuzz! This trip is amazing! And the water wasn't even nearly as cold as they had told me.

The rest of the rafting trip was an adventure. Rio Manso is truly beautiful. I'm sad to say that I don't have a water camera, or else I would have taken a lot of pictures. Because it was truly beautiful there. Crystal blue water. Andes shooting up in the sky on both sides. And the river shore was made out of incredible rocks and an amazing forest. Truly one of the most beautiful rivers I have seen in my life.. I loved every minute of it! One of my best experiences in Argentina! Maybe in my life!

Last sunday I finally got to try flyfishing in Patagonia. Mostly thanks to my mother and father who bought this trip as a christmas present for me. And to that I am really grateful. Rio Limay is truly amazing. Limay means clear. And the water was really clear. Clear and deep. And the scenery around the river was incredible.

Rio Limay

One thing lacking though was hungry trout. the day I went out was a day when the trout wasn't really eager. My guide Carlos took me 28 km down the river with a boat where I could stand and cast. I have never fished so intensly in my life. Because for every corner there was one better spot than the other.

Finally a fish!

At least I caught two trouts, the last one I thought was really big. But it turned out to be a little over 500 grams. It took the fly so deep and so hard, that is what fooled me.

Other than that the service was incredible. For lunch I had a gourmet meal. For starters smoked veal ham, smoked cheese, a different smoked cheese, smoked boar ham, ham of deer and one more cheese, in addition to salad, homemade bread, good wine and gin & tonic. Main course was an incredible tender steak. And for dessert I had flan, which Argentina is famous for. A perfect day, except that I didn't get as big fish as I had hoped for, and there was a lot more wind than the weather forecast had predicted.

The dream trout, 7.5 kg!

Den gangen jeg skulle fiske ørret i Patagonia

Dette er historien om den gangen jeg skulle fiske ørret i Patagonia. Det skulle vise seg lettere sagt enn gjort.

Ørretmannen

I skrivende stund har jeg vært 6 netter i Bariloche, nord i Patagonia, begynner på min sjuende straks. Første dagen min her slappet jeg bare av, og rekognoserte litt. Mens dagen etter, lørdag 20. november for å være nøyaktig, spurte jeg hostel driveren her jeg bor om de har kontakter. Hostellet heter «Freedom Hostel». (Man skal lete lenge etter et mer hippie navn!)

Ja, svarte han. Han ringte fyren. Og ørretmannen skulle komme til hotellet å møte meg om mer eller mindre enn time. I Argentina betyr det som oftest tidligst om en time. Så jeg ventet. I en time. I to timer.. Tre timer... Fire.... Fem..... Men han dukket ikke opp. Så jeg spurte hostelkaren igjen, om hvor han blir av. Så hostelmannen ringer straks ørretmannen.

Ørretmannen sier at han allerede har vært her. Men vi avtaler via hostelmannen at vi skal på fisketur på onsdag. For de andre dagene er han opptatt. I tillegg skal han komme på hostellet samme kveld for å avtale detaljer med meg. Men han dukker ikke opp..

Han dukker ikke opp på søndag heller. Alle disse dagene har det regnet og vært kaldt i Bariloche. Så jeg begynner å vurdere å pakke snippsekken og dra min kos. Men på søndagen sier Daniel, som jobber på hostellet, at han har snakket med en kamerat og han og kameraten skal ta meg med på ørretfiske! Straks stiger humøret. Vi skal spise halvmåner (frokostkake) og drikke te i soloppgangen før vi begynner å fiske.

Daniel snakker tilnærmet null engelsk. Så vi kommuniserer ved hjelp av den lille spansken jeg kan og kroppspråk. Jeg er ikke sikker på om kameraten hans skal ha betalt for turen eller ikke. Men avtalen er å være klar klokken seks mandag morgen.

Klar som et egg

Det er fortsatt mørkt i det jeg står opp. Kvart over fem på morgenen. Tidlig vil du kanskje si. Men for en fiskermann er det ikke helt uvanlig (om ikke akkurat vanlig). Så klokken seks er jeg klar. Jeg har med en bitteliten sekk og varme klær. Er ganske kaldt om morgenen. Carlitos heter Daniels fiskevenn. Han kommer med en bil par minutter over seks. Jeg setter den i bagasjerommet på bilen vi bruker. Jeg legger ikke merke til noen stang i bagasjerommet, men tenker ikke noe særlig over det.

Så kjører vi da. Mens vi kjører begynner solen å stige. Og vi kjører gjennom nydelig natur. På himmelen flyr Andeskonderer på utkikk etter ådsel. Mellom tuene springer kaniner eller harer, vanskelig å si på avstand. På åstoppene er det en slags dådyr (som jeg igjen først tror er lamaer).

Landskapet er som tatt ut av en Don Rosa historie. Er lett å forstå hvordan Latin Amerika har inspirert den mesterlige Disney tegneren så. Så kommer vi dit vi skal fiske. Jeg tror hvertfall at «vi» skal fiske. Anfiteatro heter det. Eller Amfiteateret på norsk. Det er en mektig dal. Som bildet viser.

Anfiteatro

Vi begynner å gå nedover. Mine to fiskekamerater har ikke fiskestang. Så jeg tenker at da er det sikkert en hytte ved elvebredden der han har utstyret sitt i. Så spør Daniel: «Tenes caña?», som betyr: har du stang? Nei, svarer jeg. Det har ikke de heller. Språkbarrieren slår til igjen. Ingen har stang. De trodde jeg hadde utstyr. Og jeg trodde de hadde utstyr. Og siden jeg hadde en bitteliten sekk trodde Daniel at jeg hadde tidenes minste sammenleggbare stang.

Så vi snur. Og drar for å spise frokost ved Rio Limay. Som er elven som renner gjennom Anfiteatro. Er kjekt det. Men ville vært bittelitt kjekkere med stang.

Etter frokosten finner vi et supermercado. Der handler Daniel inn til lunsj. Så kjører vi innover en dårlig grusvei. Oppover en dal der en mindre elv renner. Plassen vi stopper er nydelig. Jeg lar bildene snakke for seg selv. Er der vi spiser lunsjen.

Carlitos og Daniel. Amfiteateret i bakgrunnen.

Et fiske helt utenom det vanlige

Dagen etter skal vi prøve igjen. Jeg legger meg ekstremt tidlig. Tar på å stå opp før fuglene. Og jeg står opp like tidlig, for jeg regner med vi skal av gårde på samme tid som sist. Men jeg blir sittendes å vente uten at det dukker opp noen verken Carlitos eller Daniel. Så når Daniel endelig kommer klokken ni. Så sier han at fiskingen er utsatt til klokken tolv på natten. I dag skal vi i stedet grille.

Carlitos eier kiosken rett ved siden av her. Og bak kiosken er det en fin liten bakgård med hage. Der griller Daniel deilig side av okse og av kalv, i tillegg til de nydelige argentinske pølsene, chorizos. Jeg treffer hele familien til Carlitos. Moren, faren, kona, de to små sønnene hans og hans søster. Det blir en svært koselig dag. Med rødvin og deilig argentinsk grillmat. I tillegg får jeg øvd masse på spansken min.

Parrilla (Argentinsk grilling). Daniel og Carlitos far.

På kvelden tar jeg en siesta. Så jeg er klar for kveldens strabaser. I tillegg har vinen gjort meg både lystig og trøtt. Så er absolutt behov for en siesta.

Daniel vekker meg kvart over elleve. Og kvart på tolv på natten er vi avgårde. Carlitos har trukket seg fra turen. I stedet er det en kar som heter Martin, som er eieren av bilen vi brukte dagen før, og en som har et navn som er umulig å huske som blir med. I tillegg til min amerikanske romkamerat John fra California.

Vi kjører i nærmere en og halv time til plasse vi skal fiske. Det er nesten skyfritt, og månen lyser sterkt, mye sterkere enn jeg noengang har opplevd hjemme i mitt Norge. Og stjernehimmelen er nydelig. En veldig fin natt. Nesten vindstille. Det er noe eget å se, høre og oppleve naturen om natten.

Men... Det er alltid et men. Disse karene har heller ikke med fiskestang. I stedet har de med kastebokser! Det er noe jeg har hørt pappa fortelle om til meg. Noe de brukte i gode gamle dager. Vel, det kan jo bli spennende, å få innblikk i hva min far brukte for å fange ørret i sin barndom.

Som agn har de laget en egen deig. Som viser seg å være svært effektiv. Etter bare ti sekunder er den første ørreten strandet. En regnbueørret i god kondisjon. Vi fortsetter med blikkboksfisket. For deg som ikke vet hva det er. Så er det altså snøre, surret rundt en klassisk blikkboks, med krok i enden så klart. Så kaster man ut krok med agn og lar det stå til det biter.

Etter ca halvtime så har jeg fast fisk! Først har den nappet par ganger. Men nå sitter den. Jeg haler den inn mens den ivrig prøver å dra ut snøre. Fpr den på land. En god og feit regnbueørret på 6-7 hekto. Min aller første regnbueørret. Min første ørret i Argentina. Min første fisk i Argentina!

Vi har alle lykter. Etter en times fisking hører vi en bil kjøre forbi. Da sier Martin at vi må slå av lyktene. Og vi gjør så. Etter at bilen har kjørt forbi, så må jeg spørre: «Dette er ikke lovlig er det vel?»

«Nei selvfølgelig ikke.» Får jeg til svar.

Vel vel, da er altså Carl-Gøran, som aldri i sitt liv har tjuvfisket, på tjuvfiske i Patagonia i Argentina!

Skjønte dermed plutselig hvorfor det var så om å gjøre å fiske om natten. Vi fisker helt til klokken halv fem på morgenen. Det vil si, etter at jeg fikk fisken min, så fisker jeg ikke så mye. Er ikke helt kasteboksfiske etter regnbueørret jeg hadde sett for meg. Men bevares. Er en nydelig natt og er vel de færreste som kan si de har vært og tjuvfisket i Argentina!

I nattens mulm og mørke

Første etter ti sekunder

John ble etterhvert ekspert på feilkast

Min første regnbueørret

Etterord

Mine nye venner har tilbudt meg å bli med på fluefiske. Men etter to turer der jeg ikke har fått låne stang, så har jeg nå i stedet kjøpt mitt livs dyreste fisketur. Så er veldig spent. Turen er på søndag med en guide som visstnok har 20 års erfaring. Og i morra tidlig skal jeg prøve meg på rafting!

C-G

Patagonia is marvelous!!

Noen ganger våkner man opp til noe fantastisk. Det gjorde jeg i morres.

Mens jeg skriver sitter jeg i bussen på vei til Bariloche i Patagonia. En av områdene med enorme ørret. Der skal jeg prøve å finne en overkommelig pris å fiske for. Sesongen er nettopp begynt, så om jeg for prøvd meg er sjansene store for fangst!

Jeg har reist siden i går kveld kl ni, og nå er klokken halv ti.

I fem tiden våknet jeg plutselig. Ut av vinduet på andre siden av bussen var himmelen badet i vidunderlige farger. Blå, fiolett, oransje, rosa, rødt, oransje. Prøvde å fange det opp med kamera, men det viste seg å ikke være mulig, men setter ut smaksprøven her.

På min side av bussen var det stepper så langt øyet kan se. Og på steppene vandrer argentinas berømte biff. Kveget gresser fritt, og de ser veltrent ut, og på langt nær overvektig. Der er grunnen til hvorfor kjøttet er av så god kvalitet og godt her. Noen av flokkene er like store som reinflokker.

Over pampasen flyr rovfugler. Vil tippe de er en søramerikansk slektning av ørnen. Og tror jeg så en lama! Skjønt, kan ha vært en gressformasjon som lignet veeeldig på en lama.. Siden den ikke spyttet er det vanskelig å si. Spesielt siden den ikke rørte seg heller.

I skrivende stund er naturen rundt meg i ferd med å endre seg. Fra gruslandskap med buskas og gress. Til flatt landskap med rette trær. Er fremme i Bariloche om ca 6 timer!

C-G

Legger til litt nå som jeg er kommet fram. 

Naturen ble helt ubeskrivelig fantastisk etterhvert som man kom nærmere og nærmere Andesfjellene. Den rette veien ble svingete. Og rundt hver en sving er noe nytt å se. Jeg måtte se på armen min i det landskap uten hus, så langt øyet kan se, dukket opp, og ja den var full av gåsehud..

Så jeg legger ved par bilder her. Desverre er alle tatt fra buss. Så er umulig å vise hvor vakkert det er.

Har dere sett vakrere landskap!!?? ...Ja?... Hmm.. Vel vel, ta det rolig, det kommer flere litt lenger ned.

Pampas

Lese bok på buss funker fint når bussen er så stor. Selv for en som blir så lett bilsyk som jeg.

Utrolig form på fjellene

Vakkert?

Bariloche i det fjerne

Et stykke argentinsk historie skapes

27. oktober, folkeopptellingsdagen i hele Argentina. En historisk dag, for det er folkeopptelling kun hvert tiende år. Men det blir en historisk dag av en annen grunn også. Denne dagen dør nemlig Nestor Kirschner av hjertesvikt kun 62 år gammel. Tidligere president. Sannsynlig neste president. I tillegg er han mannen til dagens president, Kristina Kirschner.

Dette er visst med på å kaste Argentina ut i en usikker fremtid. Nestor Kirschner har av mange fått æren for å redde Argentina fra økonomisk undergang etter krisen på starten av 2000-tallet. Mens av andre er han sett på som en kjeltring som er altfor flink til å legge til rette for seg selv. Blant annet har han skaffet seg store tomter og landområder i Patagonia.

Mitt inntrykk er at høytutdannede unner han stor respekt, mens de øvrige ikke har så mye til overs for han. Så er vanskelig å vite hva som er sant eller ikke. En ting som er sikkert. Det har rystet Argentina.

Alle nyhetskanalene viser nyheten. Og det blir erklært 3 dager landesorg.

På kvelden 27. oktober er det stort opptog på Plaza de Mayo, utenfor Casa rosada (Det rosa huset), presidenthuset. De viser sin støtte til presidenten.

Jeg og Andreas drar for å se på opptoget. Det er enormt masse folk. Men den trykkede stemningen jeg hadde forventet er ikke tilstedet. I stedet synger folk det som i mine ører høres ut som glade støttesanger. Det bæres flagg og bannere med hyllester til x-presidenten.

En spesiell dag. Man har fått oppleve et stykke argentinsk historie. 

Enorme folkemengder har samlet seg utenfor Casa rosada.

Legg merke til mannen på trafikklyset (nei han er ikke grønn eller rød)

Er også flaggbærere ved obelisken