TAREA

Og dette er altså leksen min til i morgen. Eller "Mi tarea" som jeg ville sagt på spansk. At jeg ville sagt det er ikke dermed sagt at det er riktig. Men oversettelse medfølger ikke, det er opp til deg å skjønne det, dersom du ikke skjønner det, så har du nok desverre hatt lite glede av dette blogginnlegget.

Esto es como mi dia de verano es a menudo.

Todos a las mañanas yo me desperto, pero nunca a la misma hora dos dies seguidos. Después yo memiro a mi mismo en el espejo, y haco me enfrentaro a partido. Después desayuno, que es a menudo es rebanadas de pan con mantequilla y jamón y queso, al otro con salmón crudo o moras de los pantanos. A veces tomo un café, pero yo siempre tomo varios vasos de leche.
     Despues estoy recogiendo mis pesca marchas. Voya pescar con mi papa, otro vez con mi hermana o un amigo. A menudo voy en jeep hacia los lugares de pesca, con nuestras riveras.
      A la mediodia cocino la pesca sobre él fuego, por lo menos yo tengo que pescar algun pez. Y comer él por supuesto.
      A la tarde quiza tomo un cerveza con mis amigos en nuestro unico bar. Alli yo puedo jactarme por mi pesca, o tengo muchas diferentes excusas y explicacionés porque yo no pesque.
      A la noche alededor de la una o dos me voya dormir.

Føl gjerne for å rette på meg om du finner feil :)
Skal forsøke å komme med nye innlegg i morgen. Har tross alt 14 dager med hendelser å ta igjen.

Litt matprat

Dagens middag

Oi, nå er det snart 14 dager siden forrige innlegg. Skal si tiden flyr! Og takk til dere som følger med og sørger for at jeg orker å skrive flere :)
Dette blogginnlegget skal dreie seg om mat. Så får man se da, om dere blir fristet eller provosert.

I dag (søndag) skulle jeg egentlig med Nico for å se River Plate, en av storlagene fra Buenos Aires, og ikke minst favorittlaget til Nico. Dette er andre gang jeg skulle blitt med han. Forrige gang måtte vi droppe det siden han ble syk stakkars, og denne gangen ble det heller ikke noe, han ble nemlig stemplet på vristen under en fotballkamp i går, så foten var helt blå i dag, og han klarte knapt trø på den.
         Så da gjorde jeg som man ofte gjør når ting ikke går ens vei her i livet; jeg trøstespiste. Dro på en litt dyrere restaurant enn jeg tidligere har gjort. Hva jeg spiste kan dere se på det første bildet. Denne plassen var italiensk inspirert, men jeg gikk som vanlig for argentinsk biff. Når biff er så godt og billig her nede, er det vanskelig å la være.
         Tror det var indrefilet, er ikke helt inne på spansken hva delene av kua angår, med hvitvinsaus, sjampinjonger, bacon og argentinske poteter. Argentinske poteter er selvsagt stekte, alt er stekt her! Kanskje utenom vann til te og kaffe. Det var hvertfall utrolig godt. Og med en liten flaske argentinsk rødvin, flaskevann og tips kom det på 100 pesos, ca 160 kroner.

Så kosten her kan vel knapt kalles sunn. Men godt det er er det! Det går i storfekjøtt til hovedrett, storfekjøtt med brød til forrett, og holdt på å si til dessert, men da er det enten dulche con leche (tror jeg skrev det rett), som er en slags pudding av melk som smaker akkurat som vår norske Hapå. Ellers er det litt for søte kaker og lignende.
          På den annen side, så er det vel ikke så usunt med fetmat og masse kjøtt. Det er jo stekte poteter med (de gangene man ber om det) men dem klarer man som oftest ikke så mye av, i og med at kjøttporsjonene er enorme! Men ja, i følge de som følger lavkarbo-inntak-prinsippet så er det sunt å proppe i seg masse kjøtt så lenge man ikke rører potetene eller dessert eller sausen. Og saus tilhører sjeldenheten, med andre ord så spiser jeg jo meget sunt, kan spise fetmat med verdens beste samvittighet! (*Smile bredt*)
           På bildet under her er det ribbe som jeg spiste under familiemiddag i forbindelse med at Anas datter fylte 2 år. En veldig fin feiring, som jeg skal blogge mer om i et senere innlegg. Bildet er satt med for å illustrere porsjonene, dette er etter at jeg hadde spist meg stappmett, vi tok det med som doggybag, og spiste fortsatt av det i to dager etterpå. PS: Fatet er SVÆRT!
          En dag prøvde jeg en vegetarrett. Om du vil høre den historien foreslår jeg at du fortsetter å lese under bildet.

Min porsjon (det som er igjen etter at jeg var stappmett)

Forrige onsdag ble jeg matforgiftet. Ja, det var i forbindelse med at jeg prøvde meg på vegetarmat. En ting er allerede avklart i dagens innlegg: Det er vanskelig, tilnærmet umulig å finne god vegetarmat i Buenos Aires. Men ingenting er umulig, hvertfall ikke det som bare er tilnærmet umulig.
           Etter spanskleksjonen min forrige onsdag, så var jeg innom en sveitsisk godsak butikk. Der var det mye godt! Hjemmelagde karameller, krutonger, små kaker i alle fasonger, og alt var veldig for seg gjort. Så jeg kjøpte med meg masse karameller, og ble selvfølgelig enda mer sulten av å stikke innom der enn jeg allerede var. Lunsjtid.
            På andre siden av gaten ser jeg en kafé, står at deres spesialitet er pizza og pasta (er som oftest det som er spesialiteten, dersom det ikke er carne, eller storfekjøtt), så jeg krysser gaten. Kaféen er småsjabby, med har en viss stil. Mest sjabby er kelneren, han er rundt 190 høy, har pæreformet kropp med småskittent hvitt forkle rundt. I tillegg går han som en cowboy, mest som en som over etterligner gåstilen til en cowboy.
            Hvertfall, jeg får menyen av han. Ser på den. Alt er på spansk. Denne gangen tenker jeg å prøve å bestille noe jeg ikke skjønner hva er. Og i denne sjappa passer det bra, for dem har dagens rett her. Og den er i tilleg ganske billig! Jeg har ikke den ringeste anelse om hva det kan være, men jeg bestiller den. Kan fortsatt ikke gjengi det den het desverre.
            Tar ikke lange tiden før jeg får den og drikka mi. Det ligner på en slags tjukke kjøttpølser innbakt i masse ost og det svømmer i tomatsaus. Jeg skjærer meg en bit og smaker, ganske godt, men meget spesielt. Viser seg at det ikke er kjøttpølse i det hele tatt, men urtepølser som er innbakt i ost. En vegetarrett rett og slett. Hadde jeg ikke forestilt meg at jeg skulle klare å snuble over på slump. Men jeg spiser nesten alt, såpass godt er det. Så kanskje det ikke er så dumt å være vegetarianer likevel!
            Men det er der jeg tar feil. Dagen etter kommer straffen for at jeg mot bedre viten vendte ryggen til mine carnivoriske vaner. Når jeg våkner er jeg småkvalm og har mageknip. Jeg reiser til spansktimen min, og det utvikler seg etterhvert til vanvittige magesmerter. Gjør så vondt på vei til metroen at jeg i blant må stoppe opp og holde pusten før jeg klarer å gå videre. Resten av dagen går til å ligge i sengen og synes synd på seg selv, til å sitte på ramma og synes like synd på seg selv. Bare væske som kommer ut av kroppen denne dagen.
            Moralen, slik jeg tolker den, er at det er direkte usunt å være vegetarianer! Og jeg vilel ikke anbefale det til min verste fiende.. Så all honør til dere vegetarianere, er helt utrolig det dere er villige til å gå igjennom for det dere tror på.

Og til dere blogglesende samer, som altfor mange ganger har hørt vitsen om kald kaffe. Her er den praktisert! Kaffen kokes på morgenen, så varmer man den når man vil drikke i løpet av dagen, gjerne i et krus i mikroen.
Kald kaffe? Ja takk! Kan du varme den for meg?

Enn så lenge sier jeg Arnold Schwartzeneggers berømte spanske gloser: Hasta la vista (baby)!

Ingen utenlandstur uten...

Man kan ikke dra til utlandet uten at det blir minst en dohistorie ut av det.

I morges når jeg stod opp, så måtte jeg som man ofte må, på do. Og siden jeg spiste mye i går, så var resultatet deretter også. Så glad og fornøyd skulle jeg skylde ned dagens avfall, eller kompost om du vil, men ingenting skjer. Jeg prøver igjen, fortsatt ikke noe som skjer..

Virkelig perfekt timing for dassen å gå ad undas. Men fortvil ikke, finnes alltid en løsning! Jeg bestemmer meg for å fylle en bøtte med vann for å helle i doskålen, er jo tross alt det som er vannklosett-prinsippet, fyll det med vann og den skyller ned. Men den gang ei, kommer ikke vann ut av springen. Ikke den på mitt bad, ikke i vaskerommet, ikke i kjøkkenet og ei heller på det andre badet. Vannet er borte. Jeg skal på spanskkurs, OG i dag kommer vaskedamen! For en overraskelse hun kommer til å få! Jeg dynker badet mitt med herreparfyme, av "naturlige" årsaker. Selvom hun kanskje kommer til å brekke seg av synet, så skal hun i det minste slippe å besvime av lukta!

Men er fortsatt par timer til jeg må dra på kurs. Så er jo alltids en mulighet for at vannet kommer tilbake. Og endelig flaksen slår til, ti minutter før jeg må ut døra kommer vannet tilbake, og en til gave fra lykkens gudinne: Vaskedama dukket ikke opp.
Dagen er reddet! (Men på vei ut revner regnjakka mi, er grenser for hvor mye flaks man kan ha..)

Småting (og tang) som er verdt å nevne

Ute på en pub i Plaza Serano

På fredag trodde vi at vi skulle ut på en slag bli kjent greie, men jeg rakk ikke å komme dit en gang før mine to venninner hadde bestemt seg for å dra en annen plass. Så jeg dro før å møte Vida og Hilde på Plaza Serano, til en plass som het Espacio Dada. Plaza Serano er en rund plass, med en slags svær rundkjøring midt i. Overalt rundt den er det utesteder og puber. Jeg dro og spurte en tilfeldig kelner som jobbet i en av disse stedene om han visste hvor Espacio Dada var, jeg viste han til og med hvordan det skrives, men han hadde ikke peiling. Så da tok jeg meg selv i å lure på hvor i alle dager disse to unge nye venninnene mine kunne være. Og da så jeg et svært skilt, der det stod med tydelig skrift: "Espacio Dada", førti meter fra den plassen der han kelneren jobbet, snakk om å være sine omgivelser bekjent. Vi tok noen pils der, og prøvde en og en halv plass til før Vida ble så trøtt at hun ville hjem. Da var vel klokka halv ett. Så ble en tidlig kveld. Men lørdagen, DA skulle jeg ut!

Så kom lørdagen.... Ta da!
Lørdag på dagen var jeg som fortalt i forrige innlegg på fotograf oppdrag. Mens på kvelden skulle jeg ut på nytt "bli kjent" opplegg på en eller annen DJ event. Så det måtte jo bli bra! Men etter å ha spist en altfor sen lunsj, klokken halv seks.. (Her spiser de lunsj i ett-to tiden, lunsjen er nesten uten unntak varm, og er mer det vi vil kalle middag. Mens middagen spiser de først i ni-ti tiden på kvelden.) så sovnet jeg av, og jeg sov forbi både middagen jeg skulle spise med husmoren og hennes venninne, og i tillegg for lenge til at det var vits å dra ut lenger! Klokka halv ett på natta våknet jeg, passelig irritert på meg selv! Snakk om å sove bort livet (vel hvertfall en lørdag, og siden livet dreier seg om helga for svært mange, og lørdagen er helgas høydepunkt, så tillater jeg meg å skrive "livet" i dette tilfellet.) Vel vel, følte meg jo passe lur da, så jeg sov bare videre. Og i dag, søndag altså, så var planen å bli med Nico (sønnen i huset) på River Plate kamp, han er nemlig storfan! Men Nicolas var desverre blitt syk etter å ha spilt en kamp dagen før og slitt seg regel rett helt ut. Så dagen gikk i stedet til å spise lunsj med min lille familie, og å se på River kamp med Nico på tv. Var veldig trivelig, ga i tillegg min melkesjokolade gave til Nico og Any, Nicolas utbrøt: "This is delicious. I love you man!" Så Freia Melkesjokolade ble absolutt mer enn godkjent!

Argentinske Pesos. I tillegg har de 5 og 2 pesos sedler.

Flere pengeopplysninger
Småpenger, mynter om du vil, er vanskelig å oppdrive i Buenos Aires. Det hadde jeg fått vite før jeg reiste, men tenkte ikke noe særlig over det, hvor vanskelig kan det være å få tak i mynter? Men mynter er det du trenger for å kjøre kollektivt. Både bussen og t-banen (metroen) tar mynter i betaling. Det koster 1,10 pesos å ta t-banen, og 1,10-1,25 å ta bussen, (med andre ord veldig billig, under to kroner). Og da trenger du mynter. Men problemet er at det er enda færre mynter enn sedler i denne byen, så myntene er nesten mer verdt en sedlene, og det at de har 5 pesos sedler og 2 pesos sedler gjør ikke saken bedre. 2 pesos seddelen er meningsløs i mine øyne, og der er mange av argentinerne enig med meg. Så for å få tak i de sagnomsuste og myteomspundne myntene så har jeg flere ganger sett meg nødt til å kjøpe småting i kioskene for å få mynter tilbake, så dermed blir jo ikke kollektivtrafikken effektivt så billig likevel. En gang jeg var og vandret rundt i sentrum med Hilde, så hadde hun bruk for mynter, og kjøpte noen små toy (tyggegummi for dere søringer), damen i kiosken utbrøt: "Ja jeg vet, Argentina må være eneste plassen i hele verden der det er mangel på mynter!!"
Myntene kommer forresten i 5, 10, 25, og 50 centavos i tillegg til 1 peso mynter, som dere kan se på bildet. Det skal visst komme egne busskort, man kan fylle opp, metroen har forresten slike alt, men om det tar like lang tid som i Norge, hvilket det helt garantert gjør og antakelig lenger, så er nok jeg reist innen den tid.

Så noen bilder fra utsikten min: 
(I Buenos Aires er dette meget bra utsikt, så jeg er meget fornøyd :) )

My first day as a volunteer

One Day One Goal

Lorena spurte om noen av oss kunne ta bilder av jenter som spiller fotball på lørdag som var. One Day One Goal kalles programmet som tilbys disse jentene. De kommer fra små kår, og får her muligheten til å lære om hvilke muligheter og rettigheter de har som mennesker, og spesielt som jenter. De lærer det blant annet ved at de lærer sport og musikk, samtidig som de får undervisning, og på den måten bygger opp deres selvtillit og selvbevissthet. En meget bra ordning synes jeg.
Mitt oppdrag denne dagen var å ta bilder av jentene når de spilte fotball. Carolyn Thompson var koordinator for dette oppdraget, og er en av dem som jobber med jentene. Vi var ganske mange der som hadde meldt oss frivillige til å ta bilder, alt i alt var vi seks stykker. De to norske jentene som jeg er blitt kjent med, to amerikanske jenter, og amerikanske David som var en av de beryktede joggerne.

I have decided to write parts of my blogs in english too, if someone who doesn't read norwegian also wants to read my blog. The girls we were supposed to photograph were as young as 12 up to little above 20. They had so much energy and sparkle of life in them, that it was impossible not to get in a good mood while beeing with them. One little girl came over and, she was really curious about where I came from, and what I did, and she also eagerly told me about herself. Everything she said was in spanish, so of course, I didn't understand much. But I understood a little, and she made me feel very welcome with her sincereness. She even managed to say My name is.. Magdalena I think her name was, but I am not quite sure. They pronounce the names quite differently from what I am used too, so it is difficult to say. Very charming little girl, she will definately brake a couple of boy-hearts while growing up.

"Follow the white ball!"

I liked the idea of how the organisation teaches the girls to value themselves, and also teach them what possibilities they have in the future. But these argentinian girls don't play the type of girl football I am used too from Norway. No, no, they tackled, they tackled HARD! It was amazing to see that even when they fell in the pavement, they rose up after a little while and didn't shed one little tear. They probably could have beaten me up if they wanted too. "Follow the white ball!" said Caro the coordinator. And so we did!

Volunteer photographers: Sav, Vida and Hilde.

My new, slightly disabled friend David.

The coordinator Caro, and David to the left.

The happy footballers

Still following the white ball. These girls play for a wonderful thing; peace.

Two more footballers. Magdalena(?) is the one to the left.

Yo soy Carl-Gøran. Y soy norvego.

Det er altså det første jeg har lært. "Jeg er Carl-Gøran, og jeg er norsk." Sitter her og venter på spansklæreren som kommer klokken tolv. Hadde min første time på onsdag. Onsdag var en stappet dag. Hadde først undervisning fra 13 til 15, så jogging med Lorena og noen andre utvekslingstudenter kl 16, og kl 1930 var det kunstutstilling, etterpå der igjen var det tango, hadde jeg skjønt at det skulle være tangotimer, hadde jeg selvfølgelig tatt det, men jeg misforstod, trodde det var en plass der alle danset tango. Ble i stedet sittende å se på de andre som danset tango. Som også var interessant.

Selve plassen var meget spesiell. Inngangen var litt skjult. Og du kommer inn i en gang som minner om en norskskole som ikke har vært vedlikeholdt siden krigens dager. En feit fyr som viser deg veien og spør om du vil ha undervisning, eller om du bare skal ha adgang. Jeg ba jo bare om adgang, siden jeg ikke visste vi skulle ha undervisning, ikke bare å få med seg alt når beskjedene er på spansk. Neste gang, da skal jeg være med på dansen. Men hvertfall, så går man opp en trapp. Og kommer inn i et svært rom.  Da mener jeg et rom som ville gjøre mange bilverksteder i Norge misunnelige. Er høyt opp til taket, vil tippe 10 meter. Veggene er av gråmur, men dekket med malerier i alle farger på alle veggene. Et av maleriene kan minne litt om solgudens øye, om du har lest Don Rosas historie om onkel Skrue og solgudens tempel. Baren er lang, med kjøkken, eller stekeplater bak. Og forran baren er det et svært gulv med masse bord, i alle størrelser og fasonger. Stolene er skikkelig gamle, og ikke eb stol er lik! Er både krakker, fluktstoler, lenestoler, kjøkkenstoler, treesker som brukes til stol, og listen bare fortsetter. Er i og for seg interessant å se på tangokurset. Er jeg og en belgier, som jeg ikke helt har fått med meg navnet på, som sitter på hver vår barstol og ser på, mens vi drikker Quilmes, en lys og god lokal øl.

Kunstutstillingen vi besøkte før. Jeg, Lorena, Vida, Hilde og han beligieren var imponerende. Jeg er ikke spesielt kunstnerisk av meg, men dette kunne til og med jeg se at det var klasse over. Gustavo Solari heter maleren som har malt bildene. Han maler naturen og menneskene slik de var på begynnelsen av 1800-tallet. Gauchos, som er de argentinske cowboyene går igjen. Maleriene er utrolig detaljerte. Alt fra fugler i det fjerne, til små løv på bakken.

Joggeturen var også interessant. Vi jogget i en av de største parkene i Buenos Aires, som jeg ikke helt klarer å huske navnet på nå. Jeg kom jo rett fra undervisning, så jeg hadde sekk på ryggen, som jeg tipper veide 8 kg. Det var første hinder til at det kunne bli en vellyket joggetur. Det andre hinderet var at de andre, inklusiv Lorena, var skikkelige løpere, med lange tynne kropper og lette bein. Så jeg med min stadig voksende ølmage skjønte med en gang, at jeg aldri kommer til å klare å holde følge. Det klarte jeg heller ikke. Vi hadde vel jogget ca 400 meter, før jeg ble igjen. Skylder på at sekken min var så tung! Men var en fin park å småjogge rundt, tok to runder, tipper det var nærmere 3 kilometer å jogge rundt, uten å kunne garantere noe. Var to vann i parken, og den virket japansk inspirert, med lave trær med brede kroner. Deilig med litt grønt etter bare grå asfalt og bygninger.

Uttøyning etter joggeturen. Fra venstre: Emmanuel, Lorena, Alex og David.

Mens på dette er jeg også med.

Gustavo Solaris kunst. En gaucho som holder tak i håret til en kvinne. Var en tøff tid i Argentina, han har en kniv i hånden som dere ser.

Har shoppet. Don't I look handsome? ;D

Mitt første møte med Buenos Aires

Kafélivet
Nå er det tirsdagskveld, og jeg har vært her i fire dager. Buenos Aires er svært. 3 millioner innbyggere i selve bykjernen; tilsammen 10 millioner med bydelene rundt. Det er alltid masse folk, biler og busser i gatene, og kafélivet er enormt populært. Det er folk på alle kaféene til alle døgnets tider, og argentinerne er tydelig glade i å prate, for støynivået på kaféne er høyt. Men alle kaféene er forseggjorte og koselige på hver sin måte, og ikke minst ikke for formelle, heller ingen altfor store kaféer som man finner mange av i Norge. Maten er generelt god, går stort sett i storfekjøtt i alle varianter. Jeg har blant annet smakt nyre, ribbe, biff, pølser som er lagd av innvoller, alt fra kua, og alt var godt. Må innrømme at jeg var ganske skeptisk når det gjaldt kunyrer, men det var veldig godt! Kan kanskje sammenligne det med stekte champinjonger i konsistens og reintunge i smak.

Regjeringsbygget

 

 

 

Farmen der frivillige jobber med vanskeligstilt ungdom

Kaféliv

Penger
I Argentina bruker dem argentinske Pesos. Én argentinsk pesos utgjør ca 1,60 norske kroner. Tidligere fulgte den argentinske pesosen samme kurs som amerikansk dollar. Men visstnok er det slik at etter at landet så godt som gikk konkurs på starten av 2000 tallet, så bestemte presidenten at pesosen ikke skulle følge dollaren lenger, i et forsøk på å redde økonomien. Det førte til at kursen til pesosen falt som en stein, til den havent rundt den kursen som den ligger på nå.
Men det mest spesielle med landets penger er at de trykker svært lite nye sedler, for å unngå helt ukontrollert inflasjon. Jeg lurer på om de trykker nye sedler i det store og det hele. For når jeg landet, ble jeg møtt av Fransico som plukket meg opp. Han kunne ikke et ord engelsk, og jeg kan like lite spansk. Så etter mye om og men klarte jeg til slutt få han til å forstå at jeg hadde behov for å stikke innom en minibank før vi dro avsted. På denne delen av flyplassen var det visstnok tre minibanker. Så han tok meg til en bås der det var to vedsiden av hverandre. Så jeg stakk kortet mitt inn, trykket kode og oppga hvor mye jeg ville ha ut. Fram til da var det mulig å få den til å skrive alt på engelsk, men i det pengene skulle komme ut kom det en beskjed på spansk på skjermen, og jeg måtte velge om jeg ville fortsette eller avbryte. Så jeg fortsatt, og da måtte jeg atter en gang taste inn beløp. Etter fire forsøk, så måtte jeg spørre Fransico hva det som dukket opp på skjermen betyr. "Den er tom." sier han da. Merkelig, tenkte jeg, så jeg fikk prøve den andre i stedet. Samme prosedyre med den forrige, og samme melding kommer opp! Så den er også tom. Så forteller Fransico om den tredje minibanken vi kan teste ut. Den er det ca 50 meter å gå til, så jeg prøver den og, og der kommer det ut penger. Heldigvis. Tydelig uhell at de to andre var tomme, de var forresten fra et annet bankselskap enn den tredje.
Mandag kommer nye pengeopplevelser, da jeg og Hilde, en av de norske frivillige som også skal ta spanskkurs, reiste inn til sentrum av Buenos Aires for å møte spansklæreren vår. Etter verdens korteste møte, så bestemmer vi oss for å finne en minibank, så vi får tatt ut penger, da vi allerede begge er i ferd med å gå tomme. Vi spør tilfeldige om nærmeste minibank, vi bruker mellom 5 og ti minutter på å finne den. Der er det lang kø, varmt er det inne i banken, og det er en atmosfære av svette der inne. Stortsett alle minibankene i Buenos Aires er inne i selve bankene. Etter å ha stått par minutter i køen så kommer det en bankfunskjonær og forteller til alle oss i køen: "Nå er det tomt for penger", så vi kan jo ikke annet enn å dra derfra. Hilde og jeg trenger fortsatt penger, så vi bestemmer oss for å finne en ny bank. Etter litt trasking og spørring finner vi en ny bank. Her er det enda lenger kø. Køen går helt ut. Det er to minibanker her inne og to andre typer bankmaskiner. Det tar ikke lang tid før en utbryter: "Det er tomt for penger her", nokså frustrerende. Men en eldre kar stopper oss i det vi skal til å gå og sier at det er en til bank bare et kvartal herfra, i det vi skal til å gå dit, tar en annen kar oss i armen og sier at den er også tom. Vi sparer oss for den turen. Men jakten på penger fortsetter. Det er vel omtrent eneste jakten man kan bedrive lovlig året rundt. Vi finner en ny bank, denne er større enn de to foregående. Og køen er selvsagt lenger, selvom den ikke går helt ut. I hver bank har jeg prøvd å studere reaksjonene og ansiktsuttrykkene til folk. Og når de står i bankkø ser man på dem at de er utålmodige og selvom jeg ikke forstår hva de sier så får jeg inntrykket av at de diskuterer plassen sin i køen med hverandre og om det er mulig å få ut penger i banken. Men er en annen ting jeg biter meg merke til: Så godt som alle argentinerne har blanke øyne når de er inne i banken, ellers har de ikke det. Mulig det er inbilning, men er fullt forståelig, må jo være enormt frustrende for dem at hver gang de skal hente ut penger, så vet de ikke om de får ut noe denne gangen. Denne banken er selvfølgelig også tom, det finner vi ut etter å ha stått der i nærmere 10 minutter. Vi prøver en siste en før vi gir opp. Den er også tom. I to timer har vi gått fra bank til bank uten hell. Vi bestemmer oss for å ikke prøve flere banker i sentrum.
Jeg bor i et av de finere strøkene i Buenos Aires, like ved en fin Shopping-gate som heter Santa Fe. Og denne mandagen har jeg behov for å shoppe litt. Derfor må jeg prøve minibankene i mitt eget strøk. Først kommer jeg til en liten bank, der blir jeg stoppet av en securitas vakt allerede før jeg kommer inn. Så jeg regner med dem gikk tom nylig. Men banken ved siden av er litt større og litt mer classy, der, endelig, jeg får ut penger.

Den lille familien
 Familien jeg bor hos består av: dens nyervervede medlem Carl-Gøran (det er altså meg), mor Ana og hennes sønn Nicolas som er 16. Vi bor i en passelig stor koselig leilighet i 12. etasje. De tilhører middelklassen. Det medfører visse fordeler, som at de har hushjelp to ganger i uken. Og ved inngangen er det dørvakt hele dagen, bortsett fra om natten, altså hele dagen som allerede skrevet. De er begge flinke i engelsk og veldig hyggelige. Hun studerer til å bli radioreporter så hun er svært lite hjemme. Middagene spiser jeg i restauranten til Nicolas sin far. En veldig, for å bruke ordet som beskriver restauranten best, kul, en veldig kul plass. Å beskrive nøyaktig hvordan det ser ut i den og utenfor skal eg ikke begi meg ut på nå. Den er konstant full av blide mennesker, mange som er stamkunder hos Bebe, som er kallenavnet til Nicolas far. Plassen heter da også: "Plassen til Bebe". Maten til Bebe er veldig god, argentinerne elsker stekt kjøtt, så er det det går i her og. Man føler seg litt spesiell når man kommer inn, får servering med engang, og i tillegg kan gå uten å betale.


Nøkler
Nøklene her er et mysterium for meg. Det er ørten forskjellige dører, og den ene nøkkelen rarere enn den andre til hver dør, noen dører har flere låser med separate nøkler. Jeg har fått nøkler til bakdøra, dvs jeg trodde jeg hadde nøkler til hoveddøra også, inntil Nicolas i dag fortalte at nøklene mine kun passer til bakdøra. Men uansett, dette førte selvfølgelig til en heller ubehagelig opplevelse. Heisen til hoveddøra går direkte til døra, etter at man har låst den opp, mens man står i døra, kommer man til et ett kvadratmeter stort rom med enda en dør, som skal ha en annen nøkkel enn den man åpnet fra heisen. Da jeg på mandag skulle ut så tenkte jeg å bruke hovedinngangen til leiligheta. Både Ana og Nicolas var allerede dratt. Så jeg åpnet døra som går til rommet på en kvadratmeter og lukket døra etter meg. Der stod jeg da uten nøkkel til hverken heisen eller den døren jeg akkurat hadde lukket bak meg. Jeg prøvde alle mulige slags kombinasjoner med nøklene jeg hadde til rådighet før det gikk opp for meg at mine nøkler ikke passet noen av dørene. Svetten rant nedover pannen. Heldigvis var hushjelpen kommet. Hun kan jo ikke et ord engelsk, men jeg kan si hola og por favor. Så jeg ble stående å banke på døren og rope mine små flaue og små fortvilede holaer og por favorer til hun endelig hørte meg og slapp meg inn i leiligheten. Jeg gikk ut bakdøren. Aldri mer om jeg går alene ut hovedinngangen omså jeg får riktige nøkler. Vi viddefolk har naturlig klaustrofobi, vil ikke inn i noe en kvadratmeters rom igjen. I tillegg har jeg klart å bli fast i heisen en gang, men det var mindre dramatisk, dørvakten fikset det rimelig kjapt.

Farmen
En av plassene jeg er blitt tilbudt å jobbe er en farm, der frivillige jobber sammen med vanskeligstilte ungdommer og studenter fra jordbruksuniversitetet om å plante diverse grønnsaker og blomster som de selger. Ungdommene får lønn for det, og lærer verdien med arbeid, og ikke minst for følelsen av både tilhørighet og å gjøre nytte for seg. Et program som i følge koordinatoren min har vært veldig verdifullt. Denne plassen besøkte jeg og de to norske volunterene jeg er blitt kjent med sammen med Lorena, koordinatoren, en meget omgjengelig og reflektert dame som er født og oppvokst i Buenos Aires. Mitt møte med farmen var med blandede følelser. For det første virket de som jobbet der veldig hyggelige, og de trivdes i hverandres selskap. Men alle rundt meg snakket spansk, inkludert de to norske. Så jeg fant ut hvordan mine norsktalende venner har det når de er i et rom sammen med samer som bare snakker samisk med hverandre. Det var første gang jeg har tatt meg i å tenke: "Hva faen gjør jeg her?" Men språket skal læres, og om fire uker satser jeg på å kunne være med i konversasjonene, hvertfall dels med. En ting jeg ikke har klart å venne meg helt til enda, er kysseklemmen alle gir hverandre. På farmen hilste jeg kanskje på 20 stykker. Alle kysset meg på kinnet, ung som gammel, jente som gutt. Det kommer nok til å ta litt tid å vende seg til at vilt fremmede kysser deg på kinnet. Min norske intimitetssone er ikke helt komfortabel med det. Ikke har jeg helt skjønt hvordan jeg gjør det enda heller. Føles unaturlig og foreløpig har jeg bare gitt de en klem i retur, håper jeg ikke har fornærmet noen. Kanskje de tenker: "Å nei, han vil ikke kysse meg på kinnet! Lurer på om han kysset han/hun andre, kanskje han fikk bedre inntrykk av dem!? Hva må jeg gjøre for å få han til å kysse meg? Kanskje kysse en gang til?"
Får satse på at den blir mindre etterhvert, intimitetssonen altså.
Argentinerne er veldig elskverdige av seg. I tillegg til å kysse hverandre både i det de møtes, og i det de skal gå, så bruker de lang tid på å si ha det til hverandre. Selvom de kanskje skal ses senere samme dag, så sier de hadet til hverandre som om de ikke vet om de noengang møtes igjen. Det er "Adios og ciao" omhverandre og selvfølgelig med tilhørende klemming og kyssing. Er en sjarm ved det hele. Misunner dem litt, hadde vært fint å være like åpen og varm. Nordmenn og samer har litt å lære der.

 

Lang flytur

13 timer tok det fra Frankfurt til Buenos Aires. Var såpass at man ble sliten i sittemusklene.
Jeg hadde egentlig fått vindusplass, men der hadde det satt seg en liten gammel rund dame, som så ganske indiansk ut, eller native american om du vil. Så jeg hadde ikke hjerte til å si til henne at det var min plass. Så jeg tok den som var mot midtgangen, dermed var det et sete mellom oss. På andre siden av midtgangen satt det også en gammel dame, som snakket flytende både spansk og tysk, hun hadde orange hår. Hun så enda eldre ut. Men hun var flink til å gjøre gymnastikk, for å ikke stivne helt. Problemet var bare at samtidig som hun gjorde gymnastikk så slapp hun smygere, og da mener jeg konstant mens hun tok sin tøy og bøy øvelser og holdt seg fast i flysetet sitt. Og hvor tror du hun hadde vendt rumpa?; jo rett mot meg selvfølgelig. Så det ble endel tvangsniffing av tarmgasser som jeg helst kunne vært foruten.

Ettrhvert kom jeg i prat med hun lille runde smilende damen ved vinduet. Hun fortalte at hun bor i Oslo og var på vei til Salta for å besøke slektninger. Salta er nordvest i Argentina. Og hun sa at hun var indiansk, eller det var det jeg trodde hun sa, og gikk ut i fra siden hun så ut som en indianer. Så jeg sa at jeg var same. Og hun nikket, aha, du har rein. Siden hun ikke var spesielt velartikulert i verken engelsk eller norsk så sa jeg ja, jeg har masse rein. Viste seg at hun hadde vært to ganger på Nordkapp, en gang med hurtigruten og en gang med bil. Etterhvert gikk praten over i stillhet, hvilket var like greit siden det ikke var så mye hun kunne si. Så tok hun fram en bok, den hadde spesiell skrift, så jeg måtte spørre hva slags språk det er. Og hun sa hindu, dermed skjønte jeg at hun ikke var indiansk men indisk, og det forklarte også hvorfor hun aldri prøvde å si noe på spansk til meg.

Kl 1905 lørdag lokaltid landet jeg i Buenos Aires. Kriblet i magen i det jeg gikk ut av flyet og inn i flyterminalen.

Klar eller ikke klar (hvertfall Carl), så skjer det!

Dette er min første blogg.

Og det er jo interessant i seg selv, siden blogg har eksistert lenge nå. Det er anbefalt å skrive blogg når man skal ut på reise. Og dette er min "jomfrutur" alene ut i verden, og da skal man jo høre på anbefalinger. Så får man se da, om det gir den berømte mersmaken, og ikke den sure ettersmaken.

Klokken er 02:19, sitter på Gardermoen, venter på å få lov til å sjekke inn, som i følge vekterdama er mulig kl 0400. Man skulle tro at man er trøtt på denne tiden. Men det å reise til et land på andre siden av jorden man ikke kan språket til (annet enn: una serveza por favor) gjør ikke at man blir spesielt trøtt! En rar blanding av følelser gir det! Den beste beskrivelsen: Som første skoledag! 
Pappa gir deg gode råd for hva du bør gjøre og hva ikke, og etterhvert skjønner du at de rådene alltis er gode. Mens det er mamma som følger deg til skolen.
Du står der sammen med mamma, 7 år gammel, med din første ransel.  Du gleder deg til å begynne på skolen, der alle de store barna er. Samtidig så gruer du deg veldig, fordi du ikke vet hva som skjer der, hvem som er der, hvordan du skal oppføre deg, annet enn at du skal lære å skrive og lese. Du har bare hørt vage rykter. Man skal ikke tro på rykter. Og når mamma levner deg alene så tenker du; endelig, dette skal du klare alene, men samtidig: at du helst vil ha henne der.

Selvom det kan høres ut som at det faktisk er mamma jeg snakker om nå, så er det vel heller det trygge man reiser i fra, for å oppleve noe nytt, noe spennende, et eventyr! (Joda mamma, ta det rolig, jeg kommer til å savne deg!) 

Satser på at jeg lærer å snakke spansk fort som svint, så jeg kan mingle med Argentinske cowboys og de beryktede latina jentene. Som Toffo sa så fint på vei til Alta: Om du lærer deg språket på en dag, så vil jeg at du skal ringe meg på tirsdag alt, og fortelle om det; på spansk!

Så da er det bare å avslutte med: På gjensyn! (Om jeg hadde kunnet, skulle jeg skrevet det på spansk. Fikk jo en spansktest jeg skulle ta før jeg reiste, alle spørsmålene var på spansk, så jeg måtte jo si som sant var; det er ikke noe poeng for meg å ta denne testen, jeg skjønner tross alt ikke et ord av det som står der.)

Med skrekkblandet fryd gleder jeg meg like mye som den 7 åringen jeg var da jeg stod på skoletrappen, med altfor stor ransel.