Klar eller ikke klar (hvertfall Carl), så skjer det!

Dette er min første blogg.

Og det er jo interessant i seg selv, siden blogg har eksistert lenge nå. Det er anbefalt å skrive blogg når man skal ut på reise. Og dette er min "jomfrutur" alene ut i verden, og da skal man jo høre på anbefalinger. Så får man se da, om det gir den berømte mersmaken, og ikke den sure ettersmaken.

Klokken er 02:19, sitter på Gardermoen, venter på å få lov til å sjekke inn, som i følge vekterdama er mulig kl 0400. Man skulle tro at man er trøtt på denne tiden. Men det å reise til et land på andre siden av jorden man ikke kan språket til (annet enn: una serveza por favor) gjør ikke at man blir spesielt trøtt! En rar blanding av følelser gir det! Den beste beskrivelsen: Som første skoledag! 
Pappa gir deg gode råd for hva du bør gjøre og hva ikke, og etterhvert skjønner du at de rådene alltis er gode. Mens det er mamma som følger deg til skolen.
Du står der sammen med mamma, 7 år gammel, med din første ransel.  Du gleder deg til å begynne på skolen, der alle de store barna er. Samtidig så gruer du deg veldig, fordi du ikke vet hva som skjer der, hvem som er der, hvordan du skal oppføre deg, annet enn at du skal lære å skrive og lese. Du har bare hørt vage rykter. Man skal ikke tro på rykter. Og når mamma levner deg alene så tenker du; endelig, dette skal du klare alene, men samtidig: at du helst vil ha henne der.

Selvom det kan høres ut som at det faktisk er mamma jeg snakker om nå, så er det vel heller det trygge man reiser i fra, for å oppleve noe nytt, noe spennende, et eventyr! (Joda mamma, ta det rolig, jeg kommer til å savne deg!) 

Satser på at jeg lærer å snakke spansk fort som svint, så jeg kan mingle med Argentinske cowboys og de beryktede latina jentene. Som Toffo sa så fint på vei til Alta: Om du lærer deg språket på en dag, så vil jeg at du skal ringe meg på tirsdag alt, og fortelle om det; på spansk!

Så da er det bare å avslutte med: På gjensyn! (Om jeg hadde kunnet, skulle jeg skrevet det på spansk. Fikk jo en spansktest jeg skulle ta før jeg reiste, alle spørsmålene var på spansk, så jeg måtte jo si som sant var; det er ikke noe poeng for meg å ta denne testen, jeg skjønner tross alt ikke et ord av det som står der.)

Med skrekkblandet fryd gleder jeg meg like mye som den 7 åringen jeg var da jeg stod på skoletrappen, med altfor stor ransel.