Mitt første møte med Buenos Aires

Kafélivet
Nå er det tirsdagskveld, og jeg har vært her i fire dager. Buenos Aires er svært. 3 millioner innbyggere i selve bykjernen; tilsammen 10 millioner med bydelene rundt. Det er alltid masse folk, biler og busser i gatene, og kafélivet er enormt populært. Det er folk på alle kaféene til alle døgnets tider, og argentinerne er tydelig glade i å prate, for støynivået på kaféne er høyt. Men alle kaféene er forseggjorte og koselige på hver sin måte, og ikke minst ikke for formelle, heller ingen altfor store kaféer som man finner mange av i Norge. Maten er generelt god, går stort sett i storfekjøtt i alle varianter. Jeg har blant annet smakt nyre, ribbe, biff, pølser som er lagd av innvoller, alt fra kua, og alt var godt. Må innrømme at jeg var ganske skeptisk når det gjaldt kunyrer, men det var veldig godt! Kan kanskje sammenligne det med stekte champinjonger i konsistens og reintunge i smak.

Regjeringsbygget

 

 

 

Farmen der frivillige jobber med vanskeligstilt ungdom

Kaféliv

Penger
I Argentina bruker dem argentinske Pesos. Én argentinsk pesos utgjør ca 1,60 norske kroner. Tidligere fulgte den argentinske pesosen samme kurs som amerikansk dollar. Men visstnok er det slik at etter at landet så godt som gikk konkurs på starten av 2000 tallet, så bestemte presidenten at pesosen ikke skulle følge dollaren lenger, i et forsøk på å redde økonomien. Det førte til at kursen til pesosen falt som en stein, til den havent rundt den kursen som den ligger på nå.
Men det mest spesielle med landets penger er at de trykker svært lite nye sedler, for å unngå helt ukontrollert inflasjon. Jeg lurer på om de trykker nye sedler i det store og det hele. For når jeg landet, ble jeg møtt av Fransico som plukket meg opp. Han kunne ikke et ord engelsk, og jeg kan like lite spansk. Så etter mye om og men klarte jeg til slutt få han til å forstå at jeg hadde behov for å stikke innom en minibank før vi dro avsted. På denne delen av flyplassen var det visstnok tre minibanker. Så han tok meg til en bås der det var to vedsiden av hverandre. Så jeg stakk kortet mitt inn, trykket kode og oppga hvor mye jeg ville ha ut. Fram til da var det mulig å få den til å skrive alt på engelsk, men i det pengene skulle komme ut kom det en beskjed på spansk på skjermen, og jeg måtte velge om jeg ville fortsette eller avbryte. Så jeg fortsatt, og da måtte jeg atter en gang taste inn beløp. Etter fire forsøk, så måtte jeg spørre Fransico hva det som dukket opp på skjermen betyr. "Den er tom." sier han da. Merkelig, tenkte jeg, så jeg fikk prøve den andre i stedet. Samme prosedyre med den forrige, og samme melding kommer opp! Så den er også tom. Så forteller Fransico om den tredje minibanken vi kan teste ut. Den er det ca 50 meter å gå til, så jeg prøver den og, og der kommer det ut penger. Heldigvis. Tydelig uhell at de to andre var tomme, de var forresten fra et annet bankselskap enn den tredje.
Mandag kommer nye pengeopplevelser, da jeg og Hilde, en av de norske frivillige som også skal ta spanskkurs, reiste inn til sentrum av Buenos Aires for å møte spansklæreren vår. Etter verdens korteste møte, så bestemmer vi oss for å finne en minibank, så vi får tatt ut penger, da vi allerede begge er i ferd med å gå tomme. Vi spør tilfeldige om nærmeste minibank, vi bruker mellom 5 og ti minutter på å finne den. Der er det lang kø, varmt er det inne i banken, og det er en atmosfære av svette der inne. Stortsett alle minibankene i Buenos Aires er inne i selve bankene. Etter å ha stått par minutter i køen så kommer det en bankfunskjonær og forteller til alle oss i køen: "Nå er det tomt for penger", så vi kan jo ikke annet enn å dra derfra. Hilde og jeg trenger fortsatt penger, så vi bestemmer oss for å finne en ny bank. Etter litt trasking og spørring finner vi en ny bank. Her er det enda lenger kø. Køen går helt ut. Det er to minibanker her inne og to andre typer bankmaskiner. Det tar ikke lang tid før en utbryter: "Det er tomt for penger her", nokså frustrerende. Men en eldre kar stopper oss i det vi skal til å gå og sier at det er en til bank bare et kvartal herfra, i det vi skal til å gå dit, tar en annen kar oss i armen og sier at den er også tom. Vi sparer oss for den turen. Men jakten på penger fortsetter. Det er vel omtrent eneste jakten man kan bedrive lovlig året rundt. Vi finner en ny bank, denne er større enn de to foregående. Og køen er selvsagt lenger, selvom den ikke går helt ut. I hver bank har jeg prøvd å studere reaksjonene og ansiktsuttrykkene til folk. Og når de står i bankkø ser man på dem at de er utålmodige og selvom jeg ikke forstår hva de sier så får jeg inntrykket av at de diskuterer plassen sin i køen med hverandre og om det er mulig å få ut penger i banken. Men er en annen ting jeg biter meg merke til: Så godt som alle argentinerne har blanke øyne når de er inne i banken, ellers har de ikke det. Mulig det er inbilning, men er fullt forståelig, må jo være enormt frustrende for dem at hver gang de skal hente ut penger, så vet de ikke om de får ut noe denne gangen. Denne banken er selvfølgelig også tom, det finner vi ut etter å ha stått der i nærmere 10 minutter. Vi prøver en siste en før vi gir opp. Den er også tom. I to timer har vi gått fra bank til bank uten hell. Vi bestemmer oss for å ikke prøve flere banker i sentrum.
Jeg bor i et av de finere strøkene i Buenos Aires, like ved en fin Shopping-gate som heter Santa Fe. Og denne mandagen har jeg behov for å shoppe litt. Derfor må jeg prøve minibankene i mitt eget strøk. Først kommer jeg til en liten bank, der blir jeg stoppet av en securitas vakt allerede før jeg kommer inn. Så jeg regner med dem gikk tom nylig. Men banken ved siden av er litt større og litt mer classy, der, endelig, jeg får ut penger.

Den lille familien
 Familien jeg bor hos består av: dens nyervervede medlem Carl-Gøran (det er altså meg), mor Ana og hennes sønn Nicolas som er 16. Vi bor i en passelig stor koselig leilighet i 12. etasje. De tilhører middelklassen. Det medfører visse fordeler, som at de har hushjelp to ganger i uken. Og ved inngangen er det dørvakt hele dagen, bortsett fra om natten, altså hele dagen som allerede skrevet. De er begge flinke i engelsk og veldig hyggelige. Hun studerer til å bli radioreporter så hun er svært lite hjemme. Middagene spiser jeg i restauranten til Nicolas sin far. En veldig, for å bruke ordet som beskriver restauranten best, kul, en veldig kul plass. Å beskrive nøyaktig hvordan det ser ut i den og utenfor skal eg ikke begi meg ut på nå. Den er konstant full av blide mennesker, mange som er stamkunder hos Bebe, som er kallenavnet til Nicolas far. Plassen heter da også: "Plassen til Bebe". Maten til Bebe er veldig god, argentinerne elsker stekt kjøtt, så er det det går i her og. Man føler seg litt spesiell når man kommer inn, får servering med engang, og i tillegg kan gå uten å betale.


Nøkler
Nøklene her er et mysterium for meg. Det er ørten forskjellige dører, og den ene nøkkelen rarere enn den andre til hver dør, noen dører har flere låser med separate nøkler. Jeg har fått nøkler til bakdøra, dvs jeg trodde jeg hadde nøkler til hoveddøra også, inntil Nicolas i dag fortalte at nøklene mine kun passer til bakdøra. Men uansett, dette førte selvfølgelig til en heller ubehagelig opplevelse. Heisen til hoveddøra går direkte til døra, etter at man har låst den opp, mens man står i døra, kommer man til et ett kvadratmeter stort rom med enda en dør, som skal ha en annen nøkkel enn den man åpnet fra heisen. Da jeg på mandag skulle ut så tenkte jeg å bruke hovedinngangen til leiligheta. Både Ana og Nicolas var allerede dratt. Så jeg åpnet døra som går til rommet på en kvadratmeter og lukket døra etter meg. Der stod jeg da uten nøkkel til hverken heisen eller den døren jeg akkurat hadde lukket bak meg. Jeg prøvde alle mulige slags kombinasjoner med nøklene jeg hadde til rådighet før det gikk opp for meg at mine nøkler ikke passet noen av dørene. Svetten rant nedover pannen. Heldigvis var hushjelpen kommet. Hun kan jo ikke et ord engelsk, men jeg kan si hola og por favor. Så jeg ble stående å banke på døren og rope mine små flaue og små fortvilede holaer og por favorer til hun endelig hørte meg og slapp meg inn i leiligheten. Jeg gikk ut bakdøren. Aldri mer om jeg går alene ut hovedinngangen omså jeg får riktige nøkler. Vi viddefolk har naturlig klaustrofobi, vil ikke inn i noe en kvadratmeters rom igjen. I tillegg har jeg klart å bli fast i heisen en gang, men det var mindre dramatisk, dørvakten fikset det rimelig kjapt.

Farmen
En av plassene jeg er blitt tilbudt å jobbe er en farm, der frivillige jobber sammen med vanskeligstilte ungdommer og studenter fra jordbruksuniversitetet om å plante diverse grønnsaker og blomster som de selger. Ungdommene får lønn for det, og lærer verdien med arbeid, og ikke minst for følelsen av både tilhørighet og å gjøre nytte for seg. Et program som i følge koordinatoren min har vært veldig verdifullt. Denne plassen besøkte jeg og de to norske volunterene jeg er blitt kjent med sammen med Lorena, koordinatoren, en meget omgjengelig og reflektert dame som er født og oppvokst i Buenos Aires. Mitt møte med farmen var med blandede følelser. For det første virket de som jobbet der veldig hyggelige, og de trivdes i hverandres selskap. Men alle rundt meg snakket spansk, inkludert de to norske. Så jeg fant ut hvordan mine norsktalende venner har det når de er i et rom sammen med samer som bare snakker samisk med hverandre. Det var første gang jeg har tatt meg i å tenke: "Hva faen gjør jeg her?" Men språket skal læres, og om fire uker satser jeg på å kunne være med i konversasjonene, hvertfall dels med. En ting jeg ikke har klart å venne meg helt til enda, er kysseklemmen alle gir hverandre. På farmen hilste jeg kanskje på 20 stykker. Alle kysset meg på kinnet, ung som gammel, jente som gutt. Det kommer nok til å ta litt tid å vende seg til at vilt fremmede kysser deg på kinnet. Min norske intimitetssone er ikke helt komfortabel med det. Ikke har jeg helt skjønt hvordan jeg gjør det enda heller. Føles unaturlig og foreløpig har jeg bare gitt de en klem i retur, håper jeg ikke har fornærmet noen. Kanskje de tenker: "Å nei, han vil ikke kysse meg på kinnet! Lurer på om han kysset han/hun andre, kanskje han fikk bedre inntrykk av dem!? Hva må jeg gjøre for å få han til å kysse meg? Kanskje kysse en gang til?"
Får satse på at den blir mindre etterhvert, intimitetssonen altså.
Argentinerne er veldig elskverdige av seg. I tillegg til å kysse hverandre både i det de møtes, og i det de skal gå, så bruker de lang tid på å si ha det til hverandre. Selvom de kanskje skal ses senere samme dag, så sier de hadet til hverandre som om de ikke vet om de noengang møtes igjen. Det er "Adios og ciao" omhverandre og selvfølgelig med tilhørende klemming og kyssing. Er en sjarm ved det hele. Misunner dem litt, hadde vært fint å være like åpen og varm. Nordmenn og samer har litt å lære der.