Den gangen jeg skulle fiske ørret i Patagonia

Dette er historien om den gangen jeg skulle fiske ørret i Patagonia. Det skulle vise seg lettere sagt enn gjort.

Ørretmannen

I skrivende stund har jeg vært 6 netter i Bariloche, nord i Patagonia, begynner på min sjuende straks. Første dagen min her slappet jeg bare av, og rekognoserte litt. Mens dagen etter, lørdag 20. november for å være nøyaktig, spurte jeg hostel driveren her jeg bor om de har kontakter. Hostellet heter «Freedom Hostel». (Man skal lete lenge etter et mer hippie navn!)

Ja, svarte han. Han ringte fyren. Og ørretmannen skulle komme til hotellet å møte meg om mer eller mindre enn time. I Argentina betyr det som oftest tidligst om en time. Så jeg ventet. I en time. I to timer.. Tre timer... Fire.... Fem..... Men han dukket ikke opp. Så jeg spurte hostelkaren igjen, om hvor han blir av. Så hostelmannen ringer straks ørretmannen.

Ørretmannen sier at han allerede har vært her. Men vi avtaler via hostelmannen at vi skal på fisketur på onsdag. For de andre dagene er han opptatt. I tillegg skal han komme på hostellet samme kveld for å avtale detaljer med meg. Men han dukker ikke opp..

Han dukker ikke opp på søndag heller. Alle disse dagene har det regnet og vært kaldt i Bariloche. Så jeg begynner å vurdere å pakke snippsekken og dra min kos. Men på søndagen sier Daniel, som jobber på hostellet, at han har snakket med en kamerat og han og kameraten skal ta meg med på ørretfiske! Straks stiger humøret. Vi skal spise halvmåner (frokostkake) og drikke te i soloppgangen før vi begynner å fiske.

Daniel snakker tilnærmet null engelsk. Så vi kommuniserer ved hjelp av den lille spansken jeg kan og kroppspråk. Jeg er ikke sikker på om kameraten hans skal ha betalt for turen eller ikke. Men avtalen er å være klar klokken seks mandag morgen.

Klar som et egg

Det er fortsatt mørkt i det jeg står opp. Kvart over fem på morgenen. Tidlig vil du kanskje si. Men for en fiskermann er det ikke helt uvanlig (om ikke akkurat vanlig). Så klokken seks er jeg klar. Jeg har med en bitteliten sekk og varme klær. Er ganske kaldt om morgenen. Carlitos heter Daniels fiskevenn. Han kommer med en bil par minutter over seks. Jeg setter den i bagasjerommet på bilen vi bruker. Jeg legger ikke merke til noen stang i bagasjerommet, men tenker ikke noe særlig over det.

Så kjører vi da. Mens vi kjører begynner solen å stige. Og vi kjører gjennom nydelig natur. På himmelen flyr Andeskonderer på utkikk etter ådsel. Mellom tuene springer kaniner eller harer, vanskelig å si på avstand. På åstoppene er det en slags dådyr (som jeg igjen først tror er lamaer).

Landskapet er som tatt ut av en Don Rosa historie. Er lett å forstå hvordan Latin Amerika har inspirert den mesterlige Disney tegneren så. Så kommer vi dit vi skal fiske. Jeg tror hvertfall at «vi» skal fiske. Anfiteatro heter det. Eller Amfiteateret på norsk. Det er en mektig dal. Som bildet viser.

Anfiteatro

Vi begynner å gå nedover. Mine to fiskekamerater har ikke fiskestang. Så jeg tenker at da er det sikkert en hytte ved elvebredden der han har utstyret sitt i. Så spør Daniel: «Tenes caña?», som betyr: har du stang? Nei, svarer jeg. Det har ikke de heller. Språkbarrieren slår til igjen. Ingen har stang. De trodde jeg hadde utstyr. Og jeg trodde de hadde utstyr. Og siden jeg hadde en bitteliten sekk trodde Daniel at jeg hadde tidenes minste sammenleggbare stang.

Så vi snur. Og drar for å spise frokost ved Rio Limay. Som er elven som renner gjennom Anfiteatro. Er kjekt det. Men ville vært bittelitt kjekkere med stang.

Etter frokosten finner vi et supermercado. Der handler Daniel inn til lunsj. Så kjører vi innover en dårlig grusvei. Oppover en dal der en mindre elv renner. Plassen vi stopper er nydelig. Jeg lar bildene snakke for seg selv. Er der vi spiser lunsjen.

Carlitos og Daniel. Amfiteateret i bakgrunnen.

Et fiske helt utenom det vanlige

Dagen etter skal vi prøve igjen. Jeg legger meg ekstremt tidlig. Tar på å stå opp før fuglene. Og jeg står opp like tidlig, for jeg regner med vi skal av gårde på samme tid som sist. Men jeg blir sittendes å vente uten at det dukker opp noen verken Carlitos eller Daniel. Så når Daniel endelig kommer klokken ni. Så sier han at fiskingen er utsatt til klokken tolv på natten. I dag skal vi i stedet grille.

Carlitos eier kiosken rett ved siden av her. Og bak kiosken er det en fin liten bakgård med hage. Der griller Daniel deilig side av okse og av kalv, i tillegg til de nydelige argentinske pølsene, chorizos. Jeg treffer hele familien til Carlitos. Moren, faren, kona, de to små sønnene hans og hans søster. Det blir en svært koselig dag. Med rødvin og deilig argentinsk grillmat. I tillegg får jeg øvd masse på spansken min.

Parrilla (Argentinsk grilling). Daniel og Carlitos far.

På kvelden tar jeg en siesta. Så jeg er klar for kveldens strabaser. I tillegg har vinen gjort meg både lystig og trøtt. Så er absolutt behov for en siesta.

Daniel vekker meg kvart over elleve. Og kvart på tolv på natten er vi avgårde. Carlitos har trukket seg fra turen. I stedet er det en kar som heter Martin, som er eieren av bilen vi brukte dagen før, og en som har et navn som er umulig å huske som blir med. I tillegg til min amerikanske romkamerat John fra California.

Vi kjører i nærmere en og halv time til plasse vi skal fiske. Det er nesten skyfritt, og månen lyser sterkt, mye sterkere enn jeg noengang har opplevd hjemme i mitt Norge. Og stjernehimmelen er nydelig. En veldig fin natt. Nesten vindstille. Det er noe eget å se, høre og oppleve naturen om natten.

Men... Det er alltid et men. Disse karene har heller ikke med fiskestang. I stedet har de med kastebokser! Det er noe jeg har hørt pappa fortelle om til meg. Noe de brukte i gode gamle dager. Vel, det kan jo bli spennende, å få innblikk i hva min far brukte for å fange ørret i sin barndom.

Som agn har de laget en egen deig. Som viser seg å være svært effektiv. Etter bare ti sekunder er den første ørreten strandet. En regnbueørret i god kondisjon. Vi fortsetter med blikkboksfisket. For deg som ikke vet hva det er. Så er det altså snøre, surret rundt en klassisk blikkboks, med krok i enden så klart. Så kaster man ut krok med agn og lar det stå til det biter.

Etter ca halvtime så har jeg fast fisk! Først har den nappet par ganger. Men nå sitter den. Jeg haler den inn mens den ivrig prøver å dra ut snøre. Fpr den på land. En god og feit regnbueørret på 6-7 hekto. Min aller første regnbueørret. Min første ørret i Argentina. Min første fisk i Argentina!

Vi har alle lykter. Etter en times fisking hører vi en bil kjøre forbi. Da sier Martin at vi må slå av lyktene. Og vi gjør så. Etter at bilen har kjørt forbi, så må jeg spørre: «Dette er ikke lovlig er det vel?»

«Nei selvfølgelig ikke.» Får jeg til svar.

Vel vel, da er altså Carl-Gøran, som aldri i sitt liv har tjuvfisket, på tjuvfiske i Patagonia i Argentina!

Skjønte dermed plutselig hvorfor det var så om å gjøre å fiske om natten. Vi fisker helt til klokken halv fem på morgenen. Det vil si, etter at jeg fikk fisken min, så fisker jeg ikke så mye. Er ikke helt kasteboksfiske etter regnbueørret jeg hadde sett for meg. Men bevares. Er en nydelig natt og er vel de færreste som kan si de har vært og tjuvfisket i Argentina!

I nattens mulm og mørke

Første etter ti sekunder

John ble etterhvert ekspert på feilkast

Min første regnbueørret

Etterord

Mine nye venner har tilbudt meg å bli med på fluefiske. Men etter to turer der jeg ikke har fått låne stang, så har jeg nå i stedet kjøpt mitt livs dyreste fisketur. Så er veldig spent. Turen er på søndag med en guide som visstnok har 20 års erfaring. Og i morra tidlig skal jeg prøve meg på rafting!

C-G

Patagonia is marvelous!!

Noen ganger våkner man opp til noe fantastisk. Det gjorde jeg i morres.

Mens jeg skriver sitter jeg i bussen på vei til Bariloche i Patagonia. En av områdene med enorme ørret. Der skal jeg prøve å finne en overkommelig pris å fiske for. Sesongen er nettopp begynt, så om jeg for prøvd meg er sjansene store for fangst!

Jeg har reist siden i går kveld kl ni, og nå er klokken halv ti.

I fem tiden våknet jeg plutselig. Ut av vinduet på andre siden av bussen var himmelen badet i vidunderlige farger. Blå, fiolett, oransje, rosa, rødt, oransje. Prøvde å fange det opp med kamera, men det viste seg å ikke være mulig, men setter ut smaksprøven her.

På min side av bussen var det stepper så langt øyet kan se. Og på steppene vandrer argentinas berømte biff. Kveget gresser fritt, og de ser veltrent ut, og på langt nær overvektig. Der er grunnen til hvorfor kjøttet er av så god kvalitet og godt her. Noen av flokkene er like store som reinflokker.

Over pampasen flyr rovfugler. Vil tippe de er en søramerikansk slektning av ørnen. Og tror jeg så en lama! Skjønt, kan ha vært en gressformasjon som lignet veeeldig på en lama.. Siden den ikke spyttet er det vanskelig å si. Spesielt siden den ikke rørte seg heller.

I skrivende stund er naturen rundt meg i ferd med å endre seg. Fra gruslandskap med buskas og gress. Til flatt landskap med rette trær. Er fremme i Bariloche om ca 6 timer!

C-G

Legger til litt nå som jeg er kommet fram. 

Naturen ble helt ubeskrivelig fantastisk etterhvert som man kom nærmere og nærmere Andesfjellene. Den rette veien ble svingete. Og rundt hver en sving er noe nytt å se. Jeg måtte se på armen min i det landskap uten hus, så langt øyet kan se, dukket opp, og ja den var full av gåsehud..

Så jeg legger ved par bilder her. Desverre er alle tatt fra buss. Så er umulig å vise hvor vakkert det er.

Har dere sett vakrere landskap!!?? ...Ja?... Hmm.. Vel vel, ta det rolig, det kommer flere litt lenger ned.

Pampas

Lese bok på buss funker fint når bussen er så stor. Selv for en som blir så lett bilsyk som jeg.

Utrolig form på fjellene

Vakkert?

Bariloche i det fjerne

Et stykke argentinsk historie skapes

27. oktober, folkeopptellingsdagen i hele Argentina. En historisk dag, for det er folkeopptelling kun hvert tiende år. Men det blir en historisk dag av en annen grunn også. Denne dagen dør nemlig Nestor Kirschner av hjertesvikt kun 62 år gammel. Tidligere president. Sannsynlig neste president. I tillegg er han mannen til dagens president, Kristina Kirschner.

Dette er visst med på å kaste Argentina ut i en usikker fremtid. Nestor Kirschner har av mange fått æren for å redde Argentina fra økonomisk undergang etter krisen på starten av 2000-tallet. Mens av andre er han sett på som en kjeltring som er altfor flink til å legge til rette for seg selv. Blant annet har han skaffet seg store tomter og landområder i Patagonia.

Mitt inntrykk er at høytutdannede unner han stor respekt, mens de øvrige ikke har så mye til overs for han. Så er vanskelig å vite hva som er sant eller ikke. En ting som er sikkert. Det har rystet Argentina.

Alle nyhetskanalene viser nyheten. Og det blir erklært 3 dager landesorg.

På kvelden 27. oktober er det stort opptog på Plaza de Mayo, utenfor Casa rosada (Det rosa huset), presidenthuset. De viser sin støtte til presidenten.

Jeg og Andreas drar for å se på opptoget. Det er enormt masse folk. Men den trykkede stemningen jeg hadde forventet er ikke tilstedet. I stedet synger folk det som i mine ører høres ut som glade støttesanger. Det bæres flagg og bannere med hyllester til x-presidenten.

En spesiell dag. Man har fått oppleve et stykke argentinsk historie. 

Enorme folkemengder har samlet seg utenfor Casa rosada.

Legg merke til mannen på trafikklyset (nei han er ikke grønn eller rød)

Er også flaggbærere ved obelisken

One day on Tigre

Since I have been extremely lazy when it comes to blogging this last month, I will try to catch up a little. So I will try to make some short versions of my great experiences in Argentina!

First time!

5^th November I was watching my good argentinian friend Francisco have an exam concert at his university. He is studying classical music on guitar. Getting to the concert was a challenge in it self!

The short version: I got into a cab. The time was around 19:30. And normally a taxi ride like this should take about 15-20 minutes. I was going to meet Andreas there. But my driver seriously hit every red light in Buenos Aires! Also the traffic was awful. It took almost an hour when I finally got to where his concert was.

Francisco had already started playing. But I got to see two of his three songs at least. One was by Bach. I enjoyed it! He is really good. Others to had their exam concerts that day. So I got to watch them to. Many talented youth. And some not so talented. But everyone certainly more talented than me!

After that, we, I, Francisco, Andreas, Christian and Bruno went to Franciscos home. Where we played videogames, and fuzball. I got to meet his whole family. Very nice people. His younger brother, Nacho, challenged me in Pro Evolution Soccer which he of course won with way to many goals!

In the middle of the gaming night Franciscos father came and said: «Tomorrow we'll have a day for just men!» By that he meant that we were invited to a trip with his boat on Tigre.

So in saturday 6^th November, a really hot day, I went with Francisco, his brother Nacho, his friend Christian, and his father to Tigre. Tigre is a river delta system outside of Buenos Aires. Rivers and canals go everywhich way here. And it is amazingly exotic! I felt like I was on a river in the middle of the jungle. I was hard to imagine that Buenos Aires, a city with 13 million people is so near!

In one of the rivers it was possible to see BA's skyscrapers in the far distance. A really cool sight.

The captain, Christian and Nacho

Tres caballeros: Yo, Francisco y Christian

The boat we are in is incredibly fast. And it hits the waves so that it feels like we are in a rollercoaster. And I am sitting in the front of the boat. Fantastic feeling!

After a while we reach to a place where we can go waterskiing. My first time ever on water skis. Franciscos father (the reason I write Franciscos father all of the time instead of his name, is because I actually never caught his name, and it is embarrassing to ask for it after spending many hours with the guy, a great guy by the way!) gave me a long and thourogh lecture of how I should rise and how to keep me from falling in the water. Thereafter Francisco went out.

Franciso is a seasoned skier

It's easy to see that he's done this a lot in his life. I'd almost say like a fish on water, except that fish are not on, but under the water. And then it's my turn.

It is a prosess in it self just to get the skiis when you are in the water. But that done and ready to go. The boat starts pulling me. I start to rise.. But of course, first time is like first time in everything, mostly a disaster. I fall forward like scoring Klinsmann (not as elegant of course) and it feels like I swallow 10 liters of water!! I get water in my mouth and nose and down my lungs. Caughing like an old man who has been smoking for 50 years I lie there in the water, waiting for the boat to come back.

Alright. Ready again. Steady. Calm. I don't want to experience that again! The boat starts pulling. I rise up just like Franciscos father (I really wish I had his real name, bet his coworkers don't call him that!) told me. And suddenly I'm up! And amazing feeling. Now I have a slight idea of what Jesus must have felt like when he walked on water.

I even manage the turns without to much problem! It is weird how hard water gets when you're riding it in high speed. When I finally am back on the boat my legs are like jellow.

But there is another newbeginner with us. He does not manage as well as I. He falls 6 times without getting to really ride the water. He decides not to try again for a while. Who can blame him. (Of course I wont tell the readers that it was you Christian!). But to the other newbeginner's defence, who's identity remains a mystery, I have been skiing a lot on snow in my life, and he never, so that was a huge advantage, or else I might have swallowed x more liters of water.

The other beginner

Then it was Nacho, Franciscos younger brother. He looked like he lived on the water. He even skiid on one foot!

The honor lap and last one belonged to the captain of the boat. 

Nacho!

El Capitan

Picnic

After that we had a nice lunch in a narrow canal with green trees hanging over the boat. The end of the trip we spent on an Island which was surrounded by a beach. 

The Island

Returning

Vamos River Plate!!!

Ganske trøtt nå. Men tenkte å skrive litt om min tur til stadion før jeg legger meg. Mulig Jeg skriver mer i dette innlegget etterhvert.
Skal til Uruguay i morra tidlig, det blir spennende! Til Uruguays eldste by: Colonia.

Litt skeptisk av å stå blant så mange skrikende argentinere (Nico er bak meg).

Endelig, etter tre mislykkede forsøk på å dra til stadion, så skal vi endelig dra. På det fjerde skal det altså skje!

Kampen begynner mandag kl 17. Først spiser jeg og Nico lunsj på lunsjplassen på hjørnet her. Er en slags miniatyrversjon av Mac Donalds, som heter Mac Nor. Er slettes ikke verst gatekjøkken mat der.

Etter å ha møtt opp med Nicolas sine venner, så skal vi altså ta bussen bort til stadion. Det er den fulleste bussen jeg noengang har vært i. Glem det jeg tidligere har nevnt om full buss, jeg visste tydeligvis ikke hva jeg pratet om. Så full er den, at den får Ozzy Osbourne til å framstå som edru i forhold. Nesten alle har på seg River Plate drakt, inkludert meg! Og det er synging, hopping, og banking i takt hele veien til stadion. Det tar ca 15-20 minutter med buss dit, og for meg høres hver sang ulik ut. Dem har tydeligvis nok av supportersanger å velge i. Nicolas forteller senere at de fleste handler om å fornærme Boca Juniors, rivallaget. Nico og dem kan selvfølgelig alle, han er til og med en av dem som starter en av sangene på bussen. Bussturen i seg selv er en opplevelse av kultur og engasjement på sitt mest levende.

Så er det å få tak i billett. Nico må fornye sitt sessongkort, og jeg trenger en billett. Billettene er selvsagt utsolgt. Så da gjelder det å finne en som selger svart, og det finner vi umiddelbart. 80 Pesos skal han ha for billetten, dobbelt så mye som normal pris. Men når jeg først har kommet hit, svettet i kø, stått i full buss, og hva ikke, så skal jeg selvsagt ha den.

I og rundt stadion kryr det av politifolk. De har all mulig slags våpen. Noen rir på flotte hester. Utenfor en bygning står det te stykker, de er lastet med våpen opp til tennene. Skuddbelter rundt livet og skuldrene, skuddsikre vester, skytevåpen av ymse slag, og i hendene har de lange slagvåpen, som får norske politibatonger til å se ut som noe man rører med i maten. Andre politifolk får rundt med hagle. Skulle tro de forberedte seg på krig. 

Vi stiller oss i kø for slippe inn i stadion. Det er litt av en kø. Er skubbing, dytting og pressing fra alle kanter, vi skal gjennom noen "sluser". Omsider innenfor stadion området. Så er det å stå i kø til nye sluser. Denne gangen for å slippe inn i selve stadion (vet jeg har skrevet stadion før, men er ikke helt sikker på hvordan man skal skille på det, denne gangen står vi hvertfall rett utenfor det SVÆRE bygget som er stadion, og skal inn der).

Når jeg kommer fram til billettmannen, så sier han at jeg ikke slipper inn med denne billetten. Nicos venner og Nico prøver å overtale vakten til å slippe meg inn siden jeg er turist og ikke vet bedre. Men han er ikke til å overtale. Viser seg at svartemarkedsfyren har lurt oss, han har solgt meg barnebillett, som opprinnelig kostet 10 pesos.

Vi prøver å komme oss inn på to steder til. Men nei. De er bastante.

I da alt håp ser ut til å være ute, og jeg og Nico slukøret skal til å begynne å forlate området, samtidig som hans venner gir opp å vente på oss, kommer en fyr bort. Han tilbyr seg å selge en billett til meg. Men han vil ha 100 pesos. Men den ser brukt ut. Så jeg spør han om hvordan vi kan vite at den er ekte. Så sier han kom. Og han får gå forbi vaktene sammen med oss. Så når vi er innenfor, gir jeg han 100 pesos. Er jeg først kommet, så skal jeg saktens se kampen. Når jeg spør Nico om hvorfor i alle dager han kunne bare føre oss forbi vaktene, så sier han at fyren antakelig jobber på stadion, og så sitt snitt til å tjene ekstra penger til sin lomme. "Alle i dette landet er korupt", sier Nicolas.

Vi står nesten øverst i stadion, med den gjengen som synger mest. Så har full oversikt og utsikt over hele stadion. Den er svær. Og er så mye folk der. Mer enn jeg klarer eller orker å telle. Vi står så tett som overhodet mulig. Ville aldri vært lov å slippe inn så mye folk på en norsk stadion av samme størrelse. Utenom bortelags tribunen, som er Gimnasia, laget som før kampen lå på siste plass, så er det helt fullt så vidt jeg kan se. Har prøvd å finne ut hvor mange som var og så på, uten å lykkes, men kapasiteten skal være litt over 65.000.

Fansen synger for full hals hele kampen. Uten at det ser ut til å hjelpe. Funes Mori skyter et skudd i stolpen. Den store stjernen på River er Ariel Ortega, en gang den største stjernen på Argentinas landslag, nå er han på en måte for River Plate det Roar Strand er for Rosenborg. 36 år gammel er han blitt. Ellers er det en unggutt ved navn Eric Lamela man burde holde øye med for fremtiden, bare 17 år gammel. En annen 17 åring, som er en av årets toppscorere for River Plate, er Mauel Lanzini, men han er skadet for tiden.

I tillegg til å være trangt så dunster det av marihuana under hele kampen. Og hver tredje supporter røyker konstant, enten marihuana eller sigaretter, begge er like vanlig. For de som kjenner meg, så vet dere at jeg blir fort kvalm av røyklukt. Det blir jeg her og. Så vært vindpust er en lettelse. Og jeg får bare satse på at røyklukten ikke gjør meg høy.

Kampen ender til slutt 0-0. Vi må vente i nesten 30 minutter før vi får forlate stadion. Først må nemlig bortefansen få lov til å komme seg avgårde, slik at det ikke blir sammenstøt. Å forlate stadion er et sant eventyr, om jeg syntes det var pressing i sted, så er det ingenting i forhold til nå. Forestill deg 60.000 mennesker som skal forlate samme sted på en gang.

Skuffede fans forlater River stadion.

Vi må denne gangen gå et stykke til en buss som kan ta oss hjem. På veien passerer vi et sted hvor ene kameraten til Nico ble stoppet av politiet. Han forteller at politiet stjal penger fra han og noen kamerater her. De tok en 20 pesos seddel fra ham, og når han ba om å få den tilbake, ga de en 5 pesos seddel tilbake. Så tok de i tillegg mobiltelefonen hans. Jeg hører på med vantro. Trodde ikke politiet var fullt så korrupt. Kan jo i og for seg se for meg at de er lett å bestikke, men at de robber noen 16 år gamle gutter bare for moroskyld er mer enn spesielt for å si det mildt.
Plutselig føles ikke de politistyrkene som jeg så i sted som noen sikkerhetsgaranti.

Tar sin tid å dra på fotballkamp. Klokken tre forlot vi huset, kl fem var kampen, og halv ti er vi hjemme. Har vært en begivenhetsrik dag. Av alle uviktige ting i verden heter det at fotball er den viktigste, og det har jeg virkelig fått ta og føle på her. Fotball er mer enn fotball for den gjengse argentiner.

La Juanita

Bussen starter fra Buenos Aires bykjerne. Det er ingen ledige sitteplasser på den lange veien mot en av de mange forstedene. Man må til takke med å stå. Den kjører gjennom en by som aldri virker å ta slutt. Ut av vinduet kan man se at gatenumrene er kommet opp til over 16.000. Stadig flere kommer ombord i bussen. Etterhvert forandrer bybildet seg. Det blir slutt på høyhus og klesbutikker. De erstattes med lavhus, bensinstasjoner og verksted av forskjellig slag.

Etter to timer kommer man dit man skal av. Bussen forsvinner. Bilparken har forandret seg, fra det varierte i bykjernen, til en eldre utgave. En meget eldre. Flertallet av bilene her er det ikke lenger mulig å se hvilken farge de en gang hadde, de har nå en støvgrå farge. En av bilene som kjører forbi er det ingen sideruter igjen på. Det er lange hull på siden av bilen, den ene av lyktene fungerer ikke, mens den andre er borte. Støtfangeren til bilen skraper borti den slitte asfalten i det den kjører over en humpe.

På vei innover en av gatene kommer en hestekjerre forbi. Hesten som drar vognen med to passasjerer er ikke det man ville kalt velfødd. Bak vognen gamper en annen hest, hvis tøyler er bundet til vognen, den får hesten forran til å se ut som en Mustang. Hodet dens henger ned mot bakken, som om den er deprimert og har tungt for å holde det oppe. Ribbeinene nærmest stikker ut av dens magre kropp, og ryggbeinet synes tydelig under den brune pelsen.

Det kryr av hunder i gata, hundene er skitne og de virker slitne og redde, men samtidig tigger de. De følger etter folk som spiser på noe, i håp om at noe vil tilfalle dem. Minst to av hundene har stygge sår. Den ene av dem har et langt kutt, som har vokst sammen så såret ser ut som en munn. Den andre hundens sår har hvitt verk som kommer ut av såret, som den slikker nu og da. Hver husstand ser ut til å ha minst én hund.

Alle husene har kun en etasje, og de fleste er i dårlig stand. I de gjørmete gatene er det slengt søppel over alt. I gaterennene renner det grønlig vann, som dunster av kloakk.

Dette er La Juanita, i La Matanza. Et av Buenos Aires fattigste områder.




Slik var altså mitt første møte med La Juanita. Da jeg var der for nå tre uker siden sammen med Lorena, Andreas og Hilde, koordinatoren og to norske frivillige. På onsdag var jeg der igjen, og jobbet litt sammen med Andreas og Johan. Johan er svensk og har jobbet som frivillig i La Juanita i over en måned.

Andreas og Johan i La Juanita.

Mitt andre møte var anderledes enn det første. Litt fordi jeg visste hva som ventet meg. Men også fordi det faktisk var litt anderledes. Denne gangen rant det ikke kloakk i grøftene og jeg så heller ikke like mange gamle biler som sist. Det er altfor mange biler i Buenos Aires, man er svart i nesen om kvelden etter å ha vært ute en hel dag. Man skulle tro absolutt alle hadde bil her. De kjører biler som du ikke i din villeste fantasi ville trodd var mulig å få til å gå noe sted mer. Lorena synes også det er for mye biler, derfor har hun ikke bil selv.

På tilbaketuren etter mitt første besøk der, skjedde det noe smådramatisk. Vi hadde kanskje kjørt i fem eller ti minutter fra der vi gikk på bussen. Og plutselig hører vi et kjempe smell. Noen har kastet en stein gjennom sideruta på bussen. Sideruta til sjåføren. Den gikk i tusen knas, over fanget hans og på bussgulvet. Bussjåføren kjefter litt tilbake på dem som kastet steinen gjennom vinduet, som har kjeftet høylytt på han. De kjefter litt til før de gasser de videre.

Bussjåføren kjører en liten stund til, til han finner et passende sted å kjøre til siden. To av passasjerene har vært og spurt han om det går bra. Og han sier at det går bra. Han børster av seg glassbråtene og dytter med foten unna glass som ligger ved beina hans. Utrolig nok er han ikke skadet i det hele tatt.

Men på ansiktet hans i førerspeilet ser jeg at mannen er på gråten. En ung sjåfør, i midten av tyveårene vil jeg tippe. Lorena forteller oss senere at han mest sannsynlig selv må erstatte vinduet. Man kan bare forestille seg hvor mange timer en argentinsk bussjåfør må jobbe for en ny bussrute. Jeg får klump i halsen på hans vegne.. Dette er ikke Norge.
Visstnok er det noen bussjåfører som er blitt drept på denne måten i det siste i Buenos Aires fattigere strøk.


La Matanza er en av de aller fattigste områdene i Buenos Aires. La Matanza betyr noe så groteskt som "The Slaughter". Grunnen til navnet er at i 1536 var det et stygt oppgjør her, der blant annet 22 barn ble drept. Det bor ca 1,5 millioner mennesker i La Matanza, og 70 % av dem lever under fattigdomsgrensen.

I La Juanita, en del av La Matanza, har noen ildsjeler fra selve plassen startet opp bakeri, barnehage, tekstilfabrikk, dataopplæring og leksehjelp for både unge og gamle.

Bakeriproduktene selger de til folk i området til godt under butikkpris. De har fått opplæring av profesjonelle bedrifter, slik at de kan selge produktene sine til større selskaper til god fortjeneste. Og på den måten kan de selge det til de fattige uten fortjeneste.

For å drive sine foretak trenger de hjelp fra frivillige. Og frivillige er utelukkende utlendinger. De fleste argentinere ser ikke selv nytten i å jobbe som frivillig, og de fleste har antakelig nok å tenke på selv.

La Cooperativa “La Juanita”, som de kaller seg, er en av plassene jeg skal prøve å jobbe på, for å se om jeg liker det. De har alltid bruk for folk. Og på onsdag prøvde jeg å jobbe der for første gang.

Andreas preparerer småkaker.

Men siden spansken min fortsatt er så godt som ikke eksisterende, er det ikke så mye dem kan sette meg til å gjøre. Andreas, som er ganske god i spansk, fikk hjulpet en skikkelig gladgutt med matteleksene sine. Mens jeg, som kan snakke omtrent like mye som en ettåring, fikk jobbene man ville gitt til en person med intelligens langt under Forrest Gump sitt nivå.

En av jobbene jeg gjorde var å sette kaker i plastposer. Mens bakeridamen fortalte meg masse om kakene som jeg selfølgelig ikke skjønte noe av, bare nikket og smilte. Senere så bærte jeg kasser. Og min siste jobb for dagen var å fylle kontaktinformasjon fra diverse visittkort, som "La Juanita" har fått opp igjennom, inn på Excel.

Klar for fotball med argentinere.

Men det var en interessant dag! Og spansken min begynner sagte men sikkert å bli til. Har absolutt lyst til å prøve det igjen. Vi ble godt mottatt. På kvelden spilte vi fotball med våre nye venner fra La Juanita.

Trafikkaos og "kolektivering"

Tenkte jeg skulle skrive litt om trafikken her i min nye by, mens jeg har konsumert noen empanadas og hører bilene tute og bråke i Avenida Santa Fe, en av hoved gatene et kvartal fra meg. Akkurat nu hører jeg forresten en som virkelig har gått amokk med fløyta si. 

Et av Buenos Aires mange travle lyskryss.

I Buenos Aires bor det over 13 millioner mennesker når man tar med forstedene, i selve bykjernen bor det litt over 3 millioner. I selve bykjernen er folketettheten hele 15.000 mennesker per kvadrat kilometer, mens i forstedene er tettheten 2800 mennesker per kvadratkilometer. Til sammenligning har Finnmark, der jeg hører til, en folketetthet på 2 mennesker per kvadratkilometer.

Dette fører naturlig nok til endel trafikk. Og trafikken her er virkelig enorm. Byer jeg selv kan sammenligne den med er Paris, London og Miami, der er det også enorm trafikk.

Men jeg har aldri opplevd maken til Buenos Aires. I alle gater er det biler, taxier og busser så langt øyet kan se. Trafikken slutter aldri, men varer hele døgnet, selvfølgelig verst i rushtidene, om morgenen og rundt klokka tre, men døgnet rundt er det stor trafikk.

Bilparken er ganske gammel. Folk kjører med alt fra vrak som så vidt holder sammen, til nyeste modeller av populære bilmerker. Og når jeg sier "så vidt holder sammen", så mener jeg at det finnes biler som har hull i dørene så du ser inn, støtfangere som så vidt henger fast og nesten tar borti veien.

Veiene er dårlig vedlikeholdt, og selv i de fineste gatene er det masse humper. Har til gode å sitte i en buss eller taxi med støtdempere. Så humpene, dem kjenner man! I tillegg så kjøres det veldig ugjevnt, med bremsing og gassing i hytt og pine, og å bruke fløyten på bilen er veldig populært. Alle fløytene høres like ut, lager en ubehagelig lyd som fra et messingblåseintrument. Og dersom det er stopp i trafikken av ymse årsaker, begynner alle å tute i kor. Det er ingen vakker symfoni. Virker som at bilisten tror at bilene forran vil forsvinne, som ved et trylleslag, bare han lager nok lyd.

Absolutt ingen stopper for gangfeltene, så den myke trafikant er desidert nederst på rangstigen. Man må vente til det ikke er noen biler i nærheten. De bremser ikke opp for deg, men tuter og om du er heldig så svinger de unna. Andre ganger har du på følelsen at de vil kjøre deg ned. Er et mirakel at jeg enda ikke har vært vitne til en eneste trafikkulykke. Trafikkulykker er det svært mange av her, den hyppige ambulansetrafikken vitner om det. Heldigvis følges trafikklysene slavisk. 

Kolektivtilbudet er bra og billig. Bussene og metroen går i et. Skjønt metroen stenger kl ti på kvelden. Men å reise kollektivt er mildt sagt ikke noen drøm i Buenos Aires.

Kan starte med bussene. Før denne uken faktisk, har jeg ikke fått sitteplass en eneste gang. Man må ta til takke med å stå. Og ofte ender man med å stå som sild i tønne. 4 går av og 8 kommer på. Som nevnt så kjører de ugjevnt og veiene er i tillegg humpete, pluss at bussene mangler dempere. Men i tillegg så er det busstopp hver 100 meter, og lyskryss omtrent like ofte. Det betyr at den stopper i ett sett. Så der står du da, klamrer deg fast i håndtaket eller stanga som er satt der av nettopp den grunn. Det positive er jo at bussturene gir god styrke trening for armene.

Bussene venter ikke, de kjører så snart siste mann på busstoppet har satt en fot på bussavsatsen og har tatt tak i stanga som er innenfor bussdøra. Noen ganger starter han før det og. Og nå, endelig, etter å ha levd på, og trodd på livsløgnen om at "en bussjåfør er en mann med godt humør", siden jeg var barn, har det godt opp for meg: Sangen oser av ironi lang vei.

Så er det metroen. Den er veldig oversiktelig og grei å ta. Men om morgenen og rundt tre-fire tiden, er den full. Den er fullere enn full. Du vet hvordan det er å stå helt forran på en konsert, der det er så mye folk at du kjenner at du blir presset fra alle veier? Sånn er det. Bare at under en konsert er du i godt humør og i tillegg er sansene dine bedøvet av all den gode drikken du har konsumert på forhånd. Når du tar metroen om morgenen har du mest lyst til å ligge i sengen din og sansene dine er på sitt beste.
At sansene dine er på sitt beste medfører at du kjenner kroppsodørene til mannen som står ved din venstre side og har armhulen sin nesten helt inntil ansiktet ditt. Du kjenner vesken til damen bak deg presse mot ryggen din. Mannen med stresskoffert og dress rett forran deg har selvfølgelig tatt på altfor mye aftershave. Humpingen til vognen gjør at du dulter borti absolutt alle rundt deg. Og lyden som varsler at dørene lukkes eller åpnes er uutholdelig. Så der står du da, nyter dine gudegitte sanser, fram til neste stopp. To går av, samtidig som ti stykker vil inn i vognen du befinner deg i. Sju av dem klarer det. Nå er ansiktet ditt inne i armhulen til han som i sted var på din venstre side, men nå er dere så nær hverandre at det er vanskelig å se hvor du begynner og han slutter. I følge ryktene er Helvete overbefolket, så dette er en slags forsmak på hva som venter der, så det er bare å oppføre seg!  Selvom det ofte er slik at det er mer fristende å hoppe forran bussen og metroen enn å hoppe inn i den, så er det iblant slett ikke verst. Sånn som denne uken, har jeg fått sitte i bussen fire dager på rad. Det var som å være i himmelen. På kveldene på metroen hender det at man får underholdning. Musikere som spiller all slags instrumenter, til og med en tryllekunstner har jeg fått se i full aksjon på en av vognene. Synd han kom på vognen min et stopp før jeg skulle av. Metroen stenger klokka ti. Så tomt er det der da. Lorena, koordinatoren vår, tar aldri metroen. Hun liker den ikke fordi hun synes menneskene ser så triste ut der. Det gjør de, men de gjør det på bussen også synes jeg. Men der trenger man nødvendigvis ikke å se rett på dem. På metroen sitter man jo ansikt mot ansikt. Og selv de gangene vognen ikke er helt full, men alle setene er tatt så får du en person som stiller seg rett forran deg. Og noen glemmer, eller lar være å skjule sine uvaner. Her en dag var det en kar som stilte seg rett forran setet mitt, med kroppen vendt mot meg. Dvs at dersom jeg jeg ser rett fram, så ser jeg rett mot skrittet hans. Hvilket ikke er noe jeg har spesielt stor trang til. I tillegg drev denne personen, som ellers så ut som en helt vanlig mann i midten av tyve årene, og plukket seg i nesen. Det han fant der tørket han på jakken sin. Og han holdt på med dette hele tiden mens han stod der, under en meter forran meg. Et høyst uapetittelig syn. GUIA "T" - Guiden til Buenos Aires kolektivtransport med kart over hele byen. Noen av de frivillige kaller den for bibelen.